Vi har vært langt inne i koronabobla, og med lite action på Valle har det vært stille fra oss. Men nå har Vålerenga Fotball og Vålerenga Fotball Elite hatt årsmøter, og da kom det opp noen interessante forslag. Undertegnede har litt av skylda for det:
På ett år med Dag-Eilev Fagermo har Vålerenga gått fra å være “typisk Vålerenga” som “alltid” feiler og “alltid” er mer ræva enn forventet, til et av Norges beste lag som leverer når det forventes.
Vålerenga er nå et av norges best organiserte lag, ubeseiret på hjemmebane i 2020, sterke på dødball. Slipper nesten ikke inn mål. Bronsemedaljører. Med mange unge, lokale spillere. Det er jo det vi alltid har ønsket oss!
For en sesong. År etter år med ørkenvandring, også er det plutselig extreme makeover. Vålerenga under Fagermo har utviklet seg til et lag som er seigt og vanskelig å slå, som aldri gir seg, som løper hele tida, og aldri taper hjemme.
Ok kanskje ikke så enkelt. Men det passer oss bedre å spille mot et lag som ikke murer igjen alt foran egen 16-meter.
Allikevel så var det ikke spesielt bra at Adekugbe må ut etter bare to minutter. Han hopper tidlig, svever høyt og header bort en ball, mens Rosenborg-spilleren går i kroppen på han og skader han. Selvsagt frispark til Rosenborg, det. Det var et forvarsel om at her har vi en dommer som ikke er klar for denne oppgaven. Og verre skulle det bli.
Nadderud har ca alltid vært en kryptonittbane for oss. Denne forbanna potetåkeren ute i sosseland. Det er som om hele stedet er forheksa. Et grusomt sted hvor fæle handlinger er begått langt tilbake i tid, hvor dårlig energi ligger igjen og suger livsgleden og energien ut av deg mens kråker sirker over og venter på at livskraften skal ta slutt. Mordor med tennisbaner.
Elending første om gang. Starter bra, men dabber av raskt med dårlig tempo og mye rot. Jeg synes det var overraskende å se hvor energiløst det ble etter hvert, og hvordan gutta begynte å henge med huet. Adekugbe svikter på en corner, også er det 1-0 til pause. Og sannsynligvis hårføner i garderoben.
Det har vært mye oppmerksomhet om fotballen, og hvordan de gladelig tar imot blodpenger fra drittregimer. Giovanni Infantino så ut til å kose seg skikkelig sittende midt mellom to av verdens mest morderiske mennesker under åpningskampen mellom Russland og Saudi-Arabia under Fotball-VM sist. Snart er det Qatar for tur, et oljediktatur hvor VM skal spilles i arenaer bygget med slavearbeid hvor flere tusen arbeidere har dødd.
Men dessverre er det ikke særlig bedre i ishockey. Hviterussland og Russland er gjengangere i VM-sammenheng. Og som i fotballen er det en ekkel sveitser på topp. Rene Fasel har ledet IIHF helt siden 1994, og vært i IOC siden 1995. Og de har velvillig latt seg bruke av regimene i øst. Sportsvasking kalles det.