Josimar: Making a Fotballskandale

True Crime og Cold Cases er populært som aldri før. Januarblekka til Josimar kom på dørmatta i går. Den er på hele 180 sider fordelt på ti kapitler, og alle handler om Overgangssaken. Gunnarsson-saken. Stengel-gate. 

Da tenker du kanskje: “Den saken der? Er jo over for lenge sida, alle frikjent”. Vel, jo. Men..

Først og fremst vil jeg understreke at jeg ikke har hatt tid til å lese alle 180 sidene nøye. Jeg har dog skummet igjennom så godt jeg kan. Josimar går tilsynelatende igjennom hele prosessen slik de mener det har skjedd, kronologisk. Og det er en utrolig detaljrikdom. Hele historien krydres med et utall e-poster og SMS-er mellom alle de involverte. Alle. Folk i Vålerenga, Rosenborg, Stabæk, Nancy, Jim Solbakken, Veigars islandske agent, og Stengels far.

Josimar har tidligere hatt mye fokus på alle de uformelle forbindelsene som hersker i norsk fotball. Det har de også her, og inntrykket forsterkes når man ser den uformelle tonen flere av aktørene skal ha hatt i korrespondanse med hverandre på tvers av interesser. Det er godt mulig det bare er sånn det er i fotballen, hva vet jeg.

Noen av tingene som kommer fram når det gjelder Vålerenga er at det skal ha hersket stor uenighet innad i Vålerenga om Stengel-opsjonen. Ikke bare om den burde inngås, men hvorvidt den var lovlig, hva den egentlig innebar, og hvordan man skulle komme seg ut av den. Når advokat Marius Gisvold ble hentet inn skal han ha konkludert med at opsjonen på Stengel var ubrukelig – gutten kunne gå til hvilken som helst klubb, og Vålerenga hadde dermed gått med på å betale 4 millioner for et stykke papir.

Dette er altså advokaten som fikk skylda for dårlig håndtverk da han anbefalte at Trøim IKKE kjøpte ut Vålerenga av avtalen for å bli ferdig med saken. Men i følge Josimar var det frykt for at Vålerenga skulle inkriminere seg selv dersom de gjorde dette, og klubben valgte derfor å heve avtalen og løse tvisten ved voldgift – selv om det sto i avtalen at en tvist skulle avgjøres ved allminnelig domstol i Oslo. I voldgift er det ikke offentlig innsyn, det er det i allminnelig domstol.

Det såes også tvil om Martin Andresens lojalitet til Vålerenga i denne perioden. Ikke bare skal han ha krevd full lønn ut kontraktsperioden da styret ønsket å si han opp i 2012, han skal ha kjørt et råkjør for å få signert Stengel selv om klubbstyret sa nei av frykt for å inkriminere klubben i saken. Selv etter at klubbstyret sa nei skal Andresen ha fortsatt å mase, blant annet via uttalelser til media, på tross av at han visste han var på utgående kontrakt som trener og var uønsket i klubben. Når han så gikk av som Vålerenga-trener dukket han opp igjen som Stabæk-spiller. Det gjøres et stort nummer ut av hans nære vennskap til Stabæk-leder Inge André Olsen.

Josimar stiller et retorisk spørsmål: “Var det en korrekt avgjørelse?” – de mener åpenbart nei. I lederen trekker de en direkte linje fra skandaler i internasjonal friidrett, sykkelsport og FIFA, til Josimars egne avsløringer om norsk fotball. Og i oppsummeringen av rettssaken blir man sittende å lure på hvordan det var mulig at de ikke ble dømt.

Å skrive om alt som er relevant for klubben og hvordan det blir fremstilt i Josimar blir alt for langt for oss, men i likhet med Making a Murderer sitter man igjen med en rimelig ubehagelig følelse. Dog kanskje på en omvendt måte, for slik det fremstilles virker det jo omtrent umulig at de involverte skulle frifinnes.

Allikevel ble de jo faktisk det.

Facebook

Twitter