Spesial: Med livet som innsats

Det er en nyhetsfattig dag (i alle fall inntil noen signerer) så dagens Engamorgen er erstattet med mimring.

Her om dagen så jeg en Hillsborough-dokumentar på TV. Det var virkelig, virkelig fælt å se lidelsene ofrene og familiene gikk igjennom, men også grusomt hvordan britiske myndigheter hadde konspirert for å male ofrene som voldelige, fulle, kriminelle fotballfans for å dekke sin egen rygg – og hvor lang tid det tok for de pårørende å oppnå rettferdighet.

Nå vil jeg ikke påstå at noe av det omfanget kunne skjedd her, men det har skjedd ting i Norge også. På nittitallet var det situasjoner på tribunene hvor liv var veldig nær på å gå tapt, og hvor politiet gjorde ting langt verre. Her er to av de:

 

Åråsen ’95

Dette skjedde året etter undertegnede begynte å se på Vålerenga. Jeg var ikke på Åråsen, men husker jeg var ganske sjokkert over det jeg så på sportsrevyen og leste i avisen dagen etter. Vålerenga vant 3-1, men Klanen “gikk amok” og angrep politiet – en politikvinne mener jeg å huske ble slått. Gneldrende bikkjer og rasende mannfolk i blått. Hvordan var det mulig? Etter en seier på Åråsen av alle ting?

På den tiden sto Klanen og Kanarifansen side om side på langsiden på Åråsen på en slags stillastribune, ikke ulik langsida på Gjemselund – bare større. De var adskilt av et gjerde på midten. For å komme inn og ut måtte vi igjennom en stor jernport mot midten av langsida. Denne ble låst av politiet når alle var inne og kampen startet. Ja – man ble faktisk låst inne på stadion, på en tretribune hvor det var fullt av søppel og pølsepapir under, mens folk røyka og kasta sneiper ned. Omringet av piggtrådgjerder.

Etter kampen var vunnet og folk var på vei ut, så skulle det vise seg at politiet ikke åpnet opp porten. Om de hadde rotet bort nøklene eller om de bare ville utøve litt makt vites ikke, men folk lenger bak ante ikke at porten var stengt og begynte å presse på. Samtidig mener jeg bestemt at det ble kastet gjenstander fra Kanarifansen på de inne på tribunen mens de under i tunnellen ble knust mot porten. Det ble tilløp til panikk og aggro, og Romerike Politikammer responderte som bare de kan – med bikkjer.

Porten ga takk og pris etter før liv gikk tapt, men det sier seg selv at det var en del ampre folk som trodde deres siste time var kommet, som da blir møtt av hissig politi, bikkjer og batonger. Det gikk som det måtte gå.

Eller som Kanarifansen skriver i sin wiki: ”

• 16. juli – Bråk på Åråsen i forbindelse med seriekampen mot Søpla fra Oslo. En politimann ble sparket ned av tre “ikke identifiserte supportere”.”

Ikke mye solidaritet å spore der i gården. Det ble aldri noe etterspill av dette. Saken ble fremstilt i media som Vålerenga-bermen i fri utfoldelse, og intet mer. Dette var lenge før mobiltelefoner, og klubbene hadde ingen ressurspersoner som skulle ta vare på tilskuerne.

---

 

Sarpsborg ’97

Serieåpning i 1. divisjon på en virkelig røten Sarpsborg Stadion som ikke tåler bortefølget med flere tusen Vålerenga-fans. Stadion var da en friidrettsstadion med råtne tretribuner som ikke var brukt på lang tid, og den var garantert ikke kvalitetssjekket før kampen. Det var rimelig langt ned fra de øverste trinna der jeg sto, så smart (og feit) som jeg var så sørget jeg for å stå på en betongpillar. Flere steder under kampen knakk tribuneplankene, og folk falt ned – på det høyeste kanskje så mye som to meter. Det var livsfarlig.

Men jeg husker også en person som fikk et illebefinnende under kampen. Han falt sammen og så ut som om han kom til å stryke med når som helst. Han hadde tydelige smerter, og klarte ikke prate. Han ble båret ut til politiet av folk som tryglet de om å kjøre han på legevakta. De to politibetjentene var langt fra imponerte, og så skikkelig irriterte ut. Men etter mye om og men ble vedkommede kjørt på legevakta i Sarpsborg, hvor de tok en kjapp titt på han og mente at han var overstadig beruset. Han ble satt i et hjørne på venterommet mer eller mindre uten tilsyn, deretter ble han kjørte tilbake til stadion for å settes på bussen hjem.

Da de forsøkte å bære han ut av politibilen og inn i supporterbussen var det flere som virkelig klikka. Ikke bare nektet vi å ha han med i bussen, men politiet måtte til slutt trues på juling for å ta han med tilbake til legevakta. Den andre gangen ble han undersøkt for alvor, og da var det med luftambulanse rett til Ullevål sykehus. Fyren hadde hjerteinnfarkt.

Da ble det faktisk litt etterspill i avisen, men det skjedde ingenting. Man kan lure på hva som hadde skjedd dersom folk ga seg og tok han med i bussen til Oslo.

 

Dette er bare to stygge nestentilfeller, men det har garantert vært flere. 

Ting som dette kunne neppe skjedd i dag. Fotballfans i Norge er ikke lenger automatisk stemplet som kriminelle fylliker. På slutten av 90-tallet begynte familiene for alvor å gå på fotballkamp i Norge, og dermed forsvant også en del av fordommene. For det andre har alle mobiltelefoner, vi er på sosiale medier, og folk ville fått ut ordet. Skaden ville blitt dokumentert, og det bidrar til at ordensmakta gjør en litt bedre innsats. I tillegg er anleggsituasjonen langt, langt bedre nå. Det var direkte farlig å gå på fotballkamp på 90-tallet i Norge på enkelte arenaer som ikke var tilpasset større grupperinger med syngende og hoppende fans.

Man blir behandlet bedre, for eksempel er det ikke lenger slik i Stavanger at du står inngjerdet bak piggtråd mens russen kaster urin på deg – mens snuten venter med bikkja på andre siden av gjerdet med et bredt glis, klar til å skambite førstemann som får nok.

Det er heller ikke slik at bølgebryterne knekker og gir etter slik at du brekker ryggen mens du jubler for scoring, slik som skjedde på Bislett på slutten av 90-tallet.

Dersom noen har korreksjoner eller mere info om tilfellene nevnt ovenfor, eller vil fortelle sin egen historie tar vi gjerne i mot beretninger på mail eller Facebook.