Penger, grådighet og fotball. Vålerenga i Champions League i Kuala Lumpur. Det er hva det handler om i dagens Engamorgen, der vi kikker litt nærmere på Josimars artikkel om Per-Mathias Høgmos boligsalg i Troms for femten år siden og på lekkede rykter om hvordan Champions League kan komme til å utvikle seg.
Daily mail meldte i går at UEFA har vært i møter der de vurderer å flytte enkeltkamper i Champions League ut av Europa. Press fra spanske og italienske lag skal være en vesentlig grunn til dette. Dersom forslaget blir realitet kan man ende opp med å se Apoel-Leicester i Boston, Paris St. Germain-Juventus i Lagos og Barcelona-FC København i Beijing. Og kanskje Vålerenga-Basel i Kuala Lumpur?
Årsaken til forslaget er selvsagt hvordan klubber fra andre ligaer enn Premier League ser at spesielt de asiatiske pengene i den engelske ligaen gir britiske klubber et voldsomt konkurransefortrinn. De ønsker derfor å utjevne dette med å selv komme inn på lukrative markeder. Det er ifølge avisen snakk om både USA, Afrika og Asia.
Daily Mail rapporterer at det var hemmelige samtaler om spørsmålet i Milano i mai, da de to Madrid-lagene møttes til Champions League-finale.
Som en illustrasjon på at italienske klubber kan være villig til å bidra til noe slikt, kan det jo påpekes at fem av de siste sju italienske supercupfinalene har blitt spilt i Kina eller Qatar, og det ventes at årets kamp – mellom Juventus og AC Milan – vil spilles i Abu Dhabi.
Som vanlig er dette en sak som først og fremst viser hvor pengegriske og grådige man har blitt i fotballen. Man knytter sponsorer og tv-avtaler stadig tettere til seg, og distanserer seg i stadig større grad fra den jevne tilskuer og supporter. Fotballen blir et TV-produkt på linje med alt mulig kjendiseri, og fjerner seg fra tanken om noe identitetsbyggende man kan gjøre sammen annenhver søndag, og hvor de ivrigste reiser på bortekamper. Det tilrettelegges i stedet for de med tilgang til ekstreme penger.
På mange måter ligner det på diskusjonen som har rast i sosiale medier de seneste dagene der noen (les Tom Nordlie) har rast over misunnelige supportere som ikke unner Rosenborg suksess i Europa, men hvor vi supportere snarere har hatt som utgangspunkt at serien er ikke så morsom hvis noen har 300 millioner kroner i forsprang.
Dette forspranget er enda større i Europa.
Champions League for Vålerenga ville være morsomt, men det ville være en turnering vi ikke ville delta i for å vinne. Det ville være en turnering vi deltok i for å få erfaring, tjene penger og oppleve noe – både sportslig og på andre måter.
Og det aller viktigste ville nok være at det bidro til å bedre konkurransevilkårene våre i hjemlig serie.
Når man skal gjøre de ekstremt rike klubbene enda rikere, så handler det om å gjøre Champions League enda mindre tilgjengelig for enda flere, samt å trekke opp stigen under de som allerede er på det økonomiske nivået over.
Slik vil ikke vi som supportere ha det. Og heller ikke de fleste som driver med sport. Se på to svært lite sosialistiske sportsretninger: Trav og de store amerikanske idrettene. I den første starter de beste gjerne med 40 meter tillegg. I de siste er det fjorårets sisteplass som først får knytte til seg nye spillere, samtidig som det er økonomiske overføringer. Hvorfor? Sosialisme?
Nei, det handler om mer like konkurransevilkår fordi det gjør konkurransen mer spennende, altså morsommere.
Antakelig fordi det handler om idrett først og penger etterpå.
Per-Mathias Høgmo
Hva det handler om først hos Norges landslagstrener i fotball, Per-Mathias Høgmo, er vel egentlig det Josimar spør seg om.
I sin nyeste utgave går de ham grundig i sømmene. Artikkelen i bladet går over hele 21 sider, og oppsummeres i flere andre medier: VG og NRK.
Grunntrekkene i saken er ganske enkle:
Høgmo kjøpte ei tomt i Gratangen i Troms for 20.000 i 1998. Utbygger Svein Roaldsen fikk i oppdrag fra Høgmo å bygge hus på tomta. Høgmo som da var trener i Moss fikk lån fra fotballklubbens bankforbindelse Rygge-Vaaler Sparebank til dette. Når huset var ferdig bestemte Høgmo seg for å ikke flytte nordover, og solgte huset til Teambuilding Norge AS, der både Høgmo og Nils Johan Semb var eiere. Prisen var 2.450.000 kroner, mer enn det dobbelte av hva noe hus var solgt for i Gratangen før dette. Taksten var satt til 2,1 millioner kroner av takstmann Svein Roaldsen, samme mann som hadde hatt oppdrag med å bygge huset.
Også Teambuilding Norge AS skal ha finansiert boligkjøpet med et lån fra Rygge-Vaaler Sparebank. To år senere hadde Teambuilding Norge AS skiftet navn til Mikkelskogen AS, og gikk konkurs.
Josimar skriver at Per-Mathias Høgmo fikk utbetalt 2 615 277 kroner da selskapet begjærte seg konkurs, og følgelig beriket seg med 1,9 millioner kroner i forbindelse med overdragelsen og konkursen. Taperen? Banken.
BI-professor Petter Gottschalk er blant Josimars kilder på at helheten i saken kan være erstatningsbetingende uaktsomt, og det kan også være medvirkning til bedrageri og/eller økonomisk utroskap.
Høgmo har ikke ønsket å kommentere saken.
I går ettermiddag valgte Josimar å ta saken videre på et mer prinsippielt og NFF-tilknyttet nivå, siden Svein Graff som informasjonssjef i forbundet svarer for Per-Mathias Høgmo.
Og innvendingene deres mot NFFs framgangsmåte er viktige og riktige.
Hvorfor svarer ikke den nyvalgte fotballpresidenten Terje Svendsen på spørsmål om landslagssjef Per-Mathias Høgmos mulige bedrageri (og andre former for økonomisk kriminalitet), men gjemmer seg bak kommunikasjonsavdelingen?
Når Høgmo ikke vil kommentere saken fordi den er belyst og omtalt i media tidligere, så stemmer det på et overfladisk nivå, men ikke med detaljene og presisjonen Josimar ser på saken, ikke med påstandene om at Høgmo har brutt loven.
Og det er spesielt at Svendsen mener hva nåværende herrelandslagstrener, daværende damelandslagstrener Høgmo gjør sammen med Semb og andre ansatte i NFF ikke handler om forbundet i det hele tatt, men likevel lar informasjonsavdelingen ta seg av det.
Derfor sier Josimar:
“Spørsmålet Terje Svendsen må svare på, hvis han fortsatt skal ha noe som helst troverdighet som norske fotballs viktigste representant og premissleverandør, er følgende:
Kan norsk fotball ha en landslagssjef som høyst sannsynlig har gjort seg skyldig i grov økonomisk kriminalitet?”
Her mener Aperopet at det viktigste vi kan gjøre med den hellige treenigheten penger, grådighet og fotball er å sette fotballen først og fjerne grådigheten. For penger i fotballen er det i seg selv ingenting galt med.
