Engamorgen onsdag 22. Februar: Snapshots fra Kongen av Tøyen

Når en fotballspiller legger opp er det nesten som om han dør. Fotballspillerkongen Pa-Modou Kah er død. Leve fotballtrenerkongen Pa-Modou Kah.

Jeg tror alle som har møtt Pa har et minne om ham. Det skjedde ting rundt ham. Han var intens, sprudlende og hendelsesrik. Han har en rekke replikker som sitter 10-15 år etter, noe som etterlot han med fullt av lakk i ripa. Noen minner fra mine møter – i media og virkeligheten – med Kongen av Tøyen.

Høsten 2002: Jeg skulle intervjue Freddy dos Santos og Tom Henning Hovi for Klansropet i Vallhall, og hadde med datteren min (9), for hun syns jo at det var morsomt å få muligheten til å møte disse spillerne som hun til stadighet så spille fotball på Ullevaal.

Den første vi møtte i trappa var selvsagt Pa. Han vitset med henne før vi hadde kommet fram, løfta på henne og herja med henne, stjal lua hennes og showet i et par minutter. Deretter gikk han sin vei sammen med Stian Ohr og jeg fikk spørsmålet “Er han alltid så tullete?” Vi snakket mye om Pa i en periode etter det.

Spør du Rekdal så er kanskje svaret “Ja! Det var for mye tull med Pa”. For manglende profesjonalitet var blant grunnene til at både Ohr og Kah forlot Vålerenga sesongen etter.

Men Pa-Modou Kah er så mye mer.

Han er født i 1980 i Banjul, hovedstad i Gambia, og flyttet til Norge da han var åtte. Pa-Modou Kah var sønn av et gigantisk fotballtalent som måtte bruke tida si på å jobbe, og derfor ikke kunne utvikle talentet. Sønnen fikk bedre muligheter, og veien gikk via Skeid til Vålerenga. Han kom til oss som 18-åring i 1998 og ble i fem sesonger. I denne perioden debuterte han på landslaget, samtidig som agentene fylte hodet hans med tanker om at han skulle til Real Madrid, det var bare å vente på telefonen.

Den kom aldri, men Pa kom seg til AIK og Roda, AL Khor SC, Qatar SC og Al Wehda, i Qatar og Saudi-Arabia, Portland og Vancouver etter Vålerenga. Og har med andre ord nådd lenger enn de fleste som fotballspiller.

Mai 2005: VG kunne melde om at Pa-Modou Kah ble lettere skadet i en alvorlig bilulykke. Han satt i en Golf sammen med fetteren sin og den svenske kjæresten som var på besøk, og sto i kø ved en kontrollpost da en annen bil kjørte rett inn i dem bakfra. Ifølge politiet skal den andre bilen ha hatt svært høy fart, anslagsvis 140 km/t.

– Dette er veldig tragisk. Nå gjør vi alt vi kan for å støtte Kah. Mandag kveld ble han utskrevet fra sykehuset, og han skal bo hos en afrikansk lagkamerat i en tid fremover. I tillegg får han besøk av sin mor i dag, sa Frank Rutten, direktør i Roda til VG.

Familie og venner i fokus.

 

Rollen han fikk eller tok i alle klubber: Som en som mente noe, som en som var sosialt lim, som en som var en stemningspreder ble utvidet etter årene i Vålerenga. Han ble mer moden, og utvidet repertoaret fra slik han tullet på Valle.

Portland september 2014. I Portland er det mye fokus på ved. “Tømmerhuggerne” har maskoten Timber Joey som står på tribunen med motorsag og skjærer store skiver av en gigantisk tømmerstokk i forbindelse med viktige hendelser. Etter en kamp i 2014 endte Pa opp med å løfte en av disse skivene sammen med femåringen Eva Bolls. Tidligere samme sommer ble det funnet en aggressiv hjernesvulst på Eva. Etter strålebehandling og operasjoner hadde hun mistet håret. Familien var på fotballkamp, og etter kampen gikk spillerne rundt og skrev autografer. På avstand fikk Pa øyekontakt med henne “Det slo meg at hun hadde kreft, og det var en spontan ting fra min å plukke henne opp”, forklarte Pa. Han spurte om hun ville være med ut på banen og løfte tømmerskiva.

Det er en ekstremt rørende historie som forteller om Pa som menneskekjenner og et menneske med engasjement og et enormt hjerte.

Vancouver 4. april 2015: Vancouver Whitecaps mot Los Angeles Galaxy på BC Place Stadium i Vancouver, Canada. Vi gledet oss over vålerengarelevansen på oppgjøret. Stefan Izhisaki spilte for bortelaget. Pa Modou-Kah var tålelig ny hos hjemmelaget. Som vant 2-0. Pa som en av de aller beste, tvers gjennom profesjonell for en ny klubb. Det ble siste gang jeg sto på tribunen med Pa som spiller på gresset.

I går, Canada. Andre deler av Pas karriere er oppsummer i det vare og følsomme brevet til hans datter Nahla som Whitecaps presenterte på sine hjemmesider i går. Det er verdt å lese, både som en karriereoppsummering og som en rettesnor for datterens liv.

“Du er min største prestasjon og min største drøm var å gå ut på matta med deg. Det fikk jeg gjøre, og for det vil jeg for evig være takknemlig”.

Han forteller også at det var ikke noe annet lag for ham i Norge enn Vålerenga. Roda vil alltid ha en spesiell plass i hjertet hans, og han snakker varmt om mulighetene Qatar og Saudi Arabia ga. “Selv om livet der ikke var lett, bragte det oss nærmere religionen vår og gjorde oss oppmerksom på hva som virkelig gjaldt, ta vare på de små tingene i livet, og spesialt friheten vi har.

Og så perioden i de to nordvestamerikanske-klubbene Portland Timbers og Vancouver Whitecaps, slik at han kan kalle Nahla sin “kanadiske jente”. For han skal fortsette i Whitecaps FC som trener.

“Football. The love of my life. You made me the man I am today. You showed me the world, made me experience different cultures and brought so many amazing people into my life. Our journey isn’t over yet, and I hope we’ll have many more amazing and successful years together.”