Det er ikke Vålerenga-kamp igjen før på lørdag, når andrelaget tar turen til Brumunddal. Vi gleder jo oss ganske mye til Strømsgodset kommer på besøk, søndag 18. juni. Alltid gøy å se hvor bitre drammenserne kan bli. Men før det er det visst meningen at vi skal bry oss om landslaget, men hvorfor skal vi egentlig det?
Landslagspause er kjedelig det. Ingenting viser hvordan norsk fotball sliter mer enn landslaget og interessen rundt dette. Selv har jeg vel ikke sett en landskamp siden… ja, når var det igjen? Jeg husker ærlig talt ikke, men jeg husker godt at jeg kjedet meg?
Bli med tilbake til 90-tallet en tur. Tidenes argumenterbart mest driblete VIF-spiller, Egil “Drillo” Olsen, blir ny sjef for det norske landslaget og gjør Norge til en vinnende nasjon. Det er sprøtt å tenke på det nå, men Norge hadde andreplass på FIFA-rankinga før USA-VM i 1994. Dette fikk han til ved å ha spillerstallen full av vinnerskaller, og effektiv fotball. Effektiv fotball som mange vil kalle ræva-fotball. For det enkle øyet ville man sagt at det var elleve mann i forsvar, parkering av bussen, og håp på kontringer.
Denne kritikken var jo ikke vanskelig for Drillo å avfeie, der han motiverte gutta sine kamp etter kamp. Hadde du stallen full av spillere som var innstilt på å gjøre sitt beste, men samtidig ikke hadde X-faktoren til verdens aller beste spillere, så var denne typen fotball perfekt.
Problemet med denne fotballen kom dessverre da barnefotballen begynte å bruke den
Fotballtrenere med begrenset kunnskap adopterte “Drillo-stilen” med en gang de skulle spille med elleve spillere på banen. Tar man seg en tur på Ekeberg og Norway Cup til sommeren, vil 95 prosent av kampene mellom FK Indre Gokk og Ytre Utkant IL spilles med 22 mann i forsvar og de avgjøres av hvilket lag som har nedoverbakke i andre omgang (hvis det er sluttspillkamp). Når denne generasjonen blir eldre har de kanskje gutsen, men ikke ferdighetene til å bruke den til noe fornuftig.
Det er ræva-fotball det
Dette er vel kanskje et noe generelt syn på problemet i norsk fotball. Finnes det ikke gode grunner til å følge landslaget?
Det kunne jo vært å følge egne spillere, men spillerstallene har vært, så og si, kjemisk frie for VIF-spillere. Hvis en spiller er i diskusjonen må han bytte klubb før han blir tatt ut. Ellers liker eller beundrer jeg svært sjeldent de andre spillerne som blir tatt ut (se for deg å faktisk heie på Pål André Helland), og skulle landslaget, mot formodning, gjøre det bra kvalifiserer vi oss til legitimeringen av alt som er galt og korrupt med toppfotballen. De to neste VM-sluttspillene spilles i Russland og i Qatar. Dette er ikke bare kritikkverdig på politisk plan, men regelrett katastrofe på det menneskelige. Jeg kan ikke med god samvittighet glede meg til mesterskap der jeg veit det brukes slaver og urovekkende mange liv har gått tapt.
Så kanskje NFF bør ta standpunkt mot disse mesterskapene? Det ville garantert brakt stolthet inn i norsk fotball igjen.
