Fortsatt landslagspause og fortsatt 12 dager til Strømsgodset-kampen. Vi prøver oss derfor på en slags mini-oppsummering av sesongen så langt. Hvem vet, kanskje vi finner noe nytt ingen har tenkt på?
Sesongen har så langt vært under pari, men betydelig bedre enn fjoråret. Vi vet at skadene på våre aller viktigste spillere kom på det verst tenkelige tidspunktet. Samtidig har det vist seg at hverken de nyinnkjøpte eller backup-spillerne har vært helt med fra første stund, så det har tatt litt tid å få alt igang. Vi er fortsatt ikke helt på topp spillmessig, men noen av de siste kampene har vist at vi har det i sikte. Noen andre av de siste kampene har også vist at vi har fortsatt har lang vei å gå.
De største skuffelsene er uten tvil hvor lite jevn bredden i spillertroppen er (ennå) og formen til de nyankomne
I forsvarsrekka har Ivan Näsberg og Markus Nakkim vært nødt til å ta langt mer ansvar enn først forventet. Spesielt Nakkim, som kanskje var vår mest toneangivende utespiller under oppturen ifjor, har hittil sett ut som en blek kopi av seg selv. Med tanke på hva Ronny Deila gjerne er kjent for er det veldig overraskende, men likevel ser vi ikke veldig alvorlig på det helt ennå. Markus er fortsatt ung og uten tvil en fremtidig forsvarssjef. Man må ha litt nedtur for å bli en sterk leder.
Midtbanen er leddet vi har slitt mest. Vinterens beste trio i Norge, Magnus Lekven, Christian Grindheim, og Ernest Agyiri, ble alle skadet rett før seriestart og først nå i de siste kampene har alle tre vært tilgjengelige for spill. Nyinnkjøpte Abdisalam Ibrahim og Daniel Berntsen skulle gjøre savnet minst mulig, men har ved flere anledninger vist at de fortsatt har et stykke å gå. Det gjelder både på egen form og i samhandlingen med resten av laget.
Så har du angrepet. Her ble jo Moa skadet allerede i serieåpningen, etter en stygg takling dommeren fortsatt ikke har sett. Nok en gang har Moa måtte drive med alt annet enn fotball i et håp om å faktisk kunne spille fotball. Dermed har Ghayas Zahid og Bård Finne ofte blitt kjedelig alene på topp.
Vi får vel også snakke om Marcus Sandberg, siden dette er gutten som nå er “supporternes” favoritt-hakkekylling. Det sørgelige faktum at keepertabber er lettere å legge merke til er Sandbergs lodd å bære nå. Vår sisteskanse har vært helt på det jevne og kanskje litt bedre enn det, men hvert eneste mål han har vært nødt til å plukke ut av nettet er, for mange, utelukkende hans skyld. Man driter i det faktum at han reddet oss i Ålesund, reddet tre straffer i andre NM-runde, og har holdt nullen i seks av 15 kamper. Ja, selvfølgelig er det noe å kritisere Sandberg for i årets sesong, men det er på ingen måte noe som går langt utenpå noen av de andre spillerne i troppen.
Så hva med det positive. Finnes det noe av det?
Absolutt. Marcus Sandbergs seks lukka kasser, der fire av dem har vært i serien. Rosenborg-kampen viste hvor vi er på vei, selv om den ikke var perfekt. Det virker kanskje rart å nevne dem, men de to siste cupkampene der vi har unngått skrellen og faktisk dratt seieren i land i siste liten. Det er stikk i strid med det Vålerenga jeg har blitt kjent med. Etter det merkelige tapet mot Odd har marginene begynt å gå vår vei. Jada, noen arbeidsuhell men da har vi også spilt ræva. Marginer er noe man skaffer seg og nå virker det som vi har funnet markedet.
Av spillere har noen endelig stått frem. Herman Stengel nevnes mye om dagen, og det med rette. Fortsatt ung, men med både ferdighetene og innstillingen til å gjøre en forskjell, både i startoppstillingen og som innbytter. Men å bli den nye sjefen på midtbanen blir, heldigvis, ikke enkelt. Vår kaptein, Christian Grindheim, har hatt en strålende vårsesong. Det er utrolig synd at han ble skadet i begynnelsen fordi Grindheim 2017 fremstår som en rutinert versjon av Grindheim 2005.
Ghayas Zahid er Ghayas Zahid på godt og vondt. Han har ofte blitt fryktelig alene i det offensive, så det er ikke overraskende at han er instrumental i rundt regnet 100 prosent av det vi har skapt hittil. Likevel er det ganske mye mye som skapes, selv om ikke alt blir sjanser. Og det er ikke fordi han får masse rom av motstanderne. Ghayas blir gjerne passet på av to forsvarere når ballen er på andre siden av banen, og for hver tiende meter ballen kommer nærmere ham trekkes en ekstra forsvarer inn på Ghayas.
Så får vi trekke frem banens gigant, Jonatan Tollås Nation. Mannen Kjetil Rekdal hentet for å fikse forsvaret før 2015-sesongen. Det tok et par år, men den snart 27-årige stopperen er nå tryggheten selv i det bakre leddet. Det hasardiøse spillet fra tidligere sesonger er borte og erstattet med evnen til å lese spillet, time taklinger, og å rydde opp i situasjoner før de blir et problem. Ikke bare er han forsvarskonge, han står også med flest seriemål for klubben (3) sammen med Ghayas Zahid og Bård Finne. Ikke imponerende tall for de andre gutta, men for en midtstopper etter bare tolv kamper er det svært bra.
Hva så med spissene våre?
Henrik Kjelsrud Johansen har spilt mye spydspiss i Moas skadefravær. En rolle han egentlig ikke passer til, men dæven han har gitt motstanderne mye juling. Forhåpentligvis kan vi bruke ham mer som tankspiss fremover, nå som Moa endelig har åpnet målkontoen.
For selv om gutten har vært mye skadet, bør man aldri avskrive Mohammed Abdellaoue. Når den gutten er i form er han et angrep alene. Det er grunnen til at han alltid får samme behandling av våre motstandere som Zahid får.
Og nå som resten av angrepsvåpnene våre, som Ernest Agyiri, endelig begynner å bli skadefrie får Moa kanskje litt plass for seg selv på topp. For ærlig talt, hvor mange spillere kan passe på Zahid, Moa, Agyiri, og Bård Finne samtidig?
Og hva om vi også får Muhamed Keita skadefri og i form?
Fantastisk flott vurdering av lag og spillere, nesten som jeg skulle ha skrevet det selv!
Jeg fatter ikke kritikken mot Sandberg. Det er altfor enkelt å trekke konklusjonen om mange innslupne mål automatisk skyldes keeper. Den fremste svakheten har vært den defensive strukturen. Den begynner allerede hos angriperne når motstanderen har ballen. Motstanderen har dessverre fått mulighet til å komme i gode posisjoner over hele fjøla. Det munner jo som kjent ut i komme i gode posisjoner foran mål. Vi har ikke Neuer bak der, men vi har sannelig ikke noen Mikko Kaven heller.
Men med nyheten i dag om at Adam Larsen endelig kommer hjem, så blir det trolig at Sandberg “stepper up”. Og trolig betyr at Falch ikke har noen fremtid i klubben