Engamorgen torsdag 13: juli: Hvordan står det til i Oslo-fotballen?

Vålerenga – Sogndal, 1997. På vei opp fra et nedrykk. Foto: Klanen

I Oslo-fotballen er det Vålerenga på topp og ingen andre i nærheten. Hvorfor er det sånn, hvor langt unna et reellt andrevalg er vi her i byen? Og har det alltid vært sånn?

Det er rundt 30 plasser på tabellen fra Vålerengens Idrettsforening ned til neste oslolag, Grorud, på tabellen.

For Vålerengas del kan man se det som et gode da det betyr mindre konkurranse om sponsorer og om presse, mindre konkurranse om talenter og om publikum. Man kan imidlertid også se det som færre lag å samarbeide med om talent- og trener-utvikling, færre å spille på lag med når det gjelder å jobbe for bedrede rammebetingelser for bredde- og utviklingsfotballen og færre lag man kan utveksle spillere med for å gi spillere utvikling på en mest mulig passende arena.

Det går opp og ned med de fleste lag og de fleste byer i idrett over tid. Stort sett handler det om idrettens infrastruktur (Lillehammer og Hamars løft i ishockey rundt OL 1994), ildsjeler med en voldsom drivkraft (Stabæk fotballs klatring fra femte til første nivå) eller voldsomme tilskudd av penger (Lørenskog eller Chelseas vekst fra paranteser til medaljekandidater).

Oslos beste periode i fotballen var på 1960-tallet. Etter det har ikke utviklingen gått Oslos vei verken på anleggs-, ildsjels- eller sponsor-/velgjører-sida.

I både 1966 og 1967 endte Vålerenga på femte plass i øverste divisjon i norsk fotball, og var med det fjerde beste oslolag. Både Skeid, Lyn og Frigg var foran. Oslo hadde tre ulike seriemestere i løpet av 1964-66, og med det et hegemonisk grep på norsk fotball. I 1968 rykka Frigg og VIF ned, og de to neste årene var det de to siste oslolagene som ikke overlevde i toppdivisjonen. Neste seriegull til hovedstaden kom med VIFs neste topperiode på 1980-tallet. To oslolag i toppen hadde man kun sporadisk med unntak av årene på 2000-tallet hvor Vålerenga og Lyn begge satset tungt med henholdsvis Fredriksen/Trøim og Brynestad i ryggen.

Nå er altså Vålerenga med i medaljekampen uten noen som egentlig utfordrer VIF på topposisjonen i Oslo.

Vi må ned til andredivisjon før vi finner Grorud som kjemper i toppen, og deretter Skeid, Kjelsås, KFUM og Vålerenga 2 som bidrar til å gjøre divisjonen spennende og variert.

Kanskje er det naturlig å kikke litt utenfor Oslos grenser da Oslo-området har fått mange flere mennesker, samtidig som jobb, økonomi og transport har endret seg veldig på de 50 årene som har gått siden det var fire oslolag på topp fem.

Innenfor det typiske omlandet eller pendlerområdet finner man da Stabæk og Lillestrøm i Eliteserien, Strømmen og Ullensaker/Kisa på nederste halvdel av 1. divisjon: Asker, Bærum, Follo i 2. divisjon.

Heller ikke her er det altså noe etablert førstedivisjonslag som føler dette som sin naturlige og sikre posisjon. For Vålerengas del betyr det at det ikke er noe middels satsende lag å inngå samarbeids-, hospiterings- og utvekslingsavtaler med for toppspillere. Det som kan gjøres av denne typen arbeid må være på et renere utviklingsnivå for Vålerengas rekruttlag er like gode som de geografisk nærliggende alternativene.

Hvorfor får ikke Oslo dette til?

Anleggssituasjonen for de fleste idretter har tydelige mangler i Oslo. Dette handler først og fremst om at Oslo er presset på pris, slik at man konkurrerer med andre som ønsker samme tomt, og har råd til å betale en høyere pris. Tomta Furuset skulle få som erstatningsareal for at Ikea skulle overta deres anlegg ble ikke noe av blant annet fordi omkringliggende kommuner kunne tilby Ikea bedre vilkår. Dette skjer selvsagt fordi andre kommuner ønsker seg arbeidsplassene og skattekronene. Og i Oslo har man ikke hatt et sterkt nok ønske om å prioritere idrettsanlegg, enten det har handlet om håndballhaller, ishockeyrinker eller fotballstadioner.

Vålerenga har hatt en velgjører gjennom Trøim og Fredriksen. Lyn hadde det i sin Brynestad-periode, men ingen andre i Oslo har fått til dette. Kanskje gjør det at toppfotballsbeslutningene i Frigg og Grorud, Skeid og KFUM er sterkere demokratisk forankret, men det gir ikke god nok fotball, gode nok resultater.

Og i kulissene har det ikke vært mange nok ildsjeler til å backe opp dette.

Kanskje er det et hovedstadsproblem, og har med følelsen av sted å gjøre? Folk som har bodd tjue minutter i Bergen eller Trondheim definerer seg som bergensere eller trøndere og følger «sitt» fotballag, Brann eller Rosenborg. Selv etter 40 år i Oslo skal folk «hjem» til Gryllefjord, Gursken eller Gålå i jula, påsken og sommerferien, og det er sønnesønnen til barndomsnaboen sin kamp i Norway Cup som er sesongens store fotballkamp i Oslo.

I tillegg har man konkurransen med alt annet som skjer i Oslo.

Vålerenga har i det siste signalisert at klubben jobber med å etablere kontakter i de andre klubbene, gjøre et helhetlig arbeid, satse på å ha et godt forhold til lagene rundt i byen. Denne jobben må komme som et reellt samarbeid, og noe som gjør at disse lagenes identitet blir værende, samtidig som Vålerenga blir storklubben.

Som Rosenborg har Ranheim og Levanger, og Brann har Åsane og Fyllingsdalen.

Vi så det på Skeid-KFUM med profilering på TV og en tydelig Vålerenga-rolle knyttet til dette (og tilsvarende sinne fra Skeidoksene), og mye tyder på at vi får se det igjen, slik at enten du spiller barnefotball i Groruddalen, på Oppsal eller på Ullern, så vil det legges til rette for at du føler at Vålerenga er det naturlige valget for deg.

Så får vi andre bidra med entusiasmen som trengs for å løfte det hele.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *