Vår eminente gjesteskribent Jerusalem leverer varene med denne hyllesten til klubben og vårt nye hjem!
«Det betydde så mye for folka her øst»
Endelig! Et århundre med venting og lengsel er nå historie. 104 omflakkende år i eksil er forbi. Endelig skal prest og fant få sine bønner besvart. Endelig skal vi hjem! Foran oss har generasjoner med Vålerenga-supportere hatt den samme drømmen og håpet som oss. De kjempet for dette. Så drømmer bli knust og tok med seg håpet i graven. Men det var ikke forgjeves. Vi er generasjonen som skal få oppleve at drømmen blir virkelighet – fordi noen aldri gav opp håpet – fordi det betydde så mye for folka her øst – og fordi dette er klubben for prest og fant.
«og på Oslos østkant blei det spelt for prest og fant»
Klubben for prest og fant – det var ikke noe som kom av seg sjøl. Veien har vært uendelig lang. Denne klubben starta veldig langt unna VIP-losjene på Ullevaal. Den starta i et kassesnekkeri, og på gata, med barn av snekkere og vognmenn og teglverksarbeidere. Vålerenga bydel utstrålte tilsynelatende ikke mye storhet. Men solidaritet, identitet, kampvilje og livslange bånd var det ikke mange som kunne utkonkurrere Vålerenga på.
Det var på ingen måte selvsagt at Vålerenga-unger skulle få spille fotball. Leken med den runde kula var forbeholdt overklassen, og de ville nødig omgås fattigfolka på østkanten. I mange år ble Vålerenga nektet å spille organiserte kamper fordi vi tilhørte feil samfunnslag. Heller ikke i NFF fikk vi adgang, og Vålerenga-spillere kunne ikke delta på kretslaget.
Men heldigvis var det noen som aldri gav opp kampen mot klasseskillet på fotballbanen. Til slutt fikk Enga, som første østkantlag, plass i det gode selskap. Vålerenga var klubben som skulle bane vei for at også fattigfolka kunne ha drømmer om å hevde seg på den grønne matta. Dette var klubben for alle. Og fotball skulle være spillet for alle. Vålerenga fikk også være et flaggskip som banet vei for at idrett skulle være for unger. Og jenter. Mens det fortsatt var uhørt. Ikke uten kamp. Ikke uten latter og diskriminering. Altfor ofte på guttas premisser. Men allikevel: I Vålerenga fikk jentene være med tidligere enn de fleste andre steder. Vål’enga var virkelig klubben for alle.
«For bånda gjør oss sterke»
Allikevel er det ikke sikkert at Vålerenga hadde vært så mye mer kjent enn Steady eller Ready hvis ikke det var for at etterkrigsårenes bolignød tvang Vålerenga bort fra gatene den ble starta i for å gi plass til nye boliger. Grunnlaget for Vålerengas storhet ble lagt av at noen framsynte ledere kjøpte Vallefeltet. Dermed fikk Vålerenga et av Oslos flotteste treningsanlegg. Det tiltrakk seg mange av de største talentene i byen. Vålerenga ble en av Oslos største breddeklubber. På Valle fikk de følelser for og tilhørighet til klubben, og mange års bevisst satsing på ungdomsfotball førte Vålerenga til topps i norsk fotball. Vi ble seriemestre med et lag som stort sett kunne sykle til trening. Og mens ungdomsfotballen gjorde oss til en aktør i norsk toppfotball ble flaggskipet, vårt A-lag for herrer, «bohema», en magnet som trakk oppvoksende generasjoner til fotballøkkene på Valle. Dette ville de også være en del av. Drømmen var å bli Bruno og Henger’n. Gjennom hele historien vår har bredde og A-lag sammen utgjort en uatskillelig enhet. Begge har gjensidig styrket hverandre, og gjort seg avhengig av hverandre.
I dag er Oslos stolthet en etablert eliteserieklubb, en klubb med titler på kontoen og trofeer i skapet, en kommersiell bedrift med to tiår bak seg på landslagsarenaen, med VIP-tribuner, med spillere med millionlønn, med Norges vakreste supportere og med business-tungvektere i ryggen. Uten dette hadde vi selvsagt aldri bygget en stadion med 17233 plasser. Men Oslos stolthet er også jenter 9 år og gutter 12 og gatelaget og Vålerenga United. Og uten dette hadde vi heller aldri fått ei tomt av Oslo kommune. Da hadde sikkert A-laget spilt på Ullevaal i 100 år til. Stadionprosjektet synliggjør bånda, enheten og avhengigheten mellom bredde og elite i Vålerenga. Og bånda gjør oss, som kjent, sterke.
«Du speller for flere enn bare dæ’ sjæl når du er i Enga.»
Denne klubben handler ikke først og fremst om Christian Grindheim eller Moa eller Ellen Wang. Eller Tobias Grahn. Denne klubben er større. Denne klubben representerer en bydel, en by, et århundre med historie, med supporterkultur, med mennesker som er knytta sammen i livslange bånd. På så mange vis setter Vålerenga farge på denne byen og viser at vi er klubben for alle. Vål’enga er jobbsjansen, gatelaget og Vål’enga United. Vål’enga er mangfold. Vål’enga er inkludering. Vål’enga er fargerik fotball, integrering og antirasisme. Vål’enga er alle de som gjennom historien har kjempa for at idrett skal være for alle – for fattige gategutter, for alkoholikere, for innvandrere, for personer med utviklingshemming, for barn og voksne, for gutter og jenter.
«Klubben for alle»
Når jentene nå skal få entre vår nye stadion er det etter å ha kjempet mer enn de fleste for å være med i det gode selskap. Damene har fortsatt klubbens kamp om at idrett er for alle. I håndball, golf, boksing, svømming, volleyball, langrenn, skiskyting og alpint har damene etter hvert blitt tatt på alvor. I verdens største dameidrett, fotball, har det tatt lenger tid. Men Vål’enga-jenter har alltid vært tøffere enn de andre, og mens LSK vendte seg til Setskog/Høland og Team Strømmen for å lage toppserielag og Stabæk overtok Askers plass har Vål’enga-jentene gjort jobben sjøl. Som første og eneste eliteserieklubb er det vårt eget damelag som har spilt seg opp i øverste divisjon. Fram til nå har det største ei østkantjente som ville spille for Vålerenga kunne drømme om vært en mørk hall med pallelager bak målet og med noen venners venner på det som knapt nok kan kalles ei tribune. Det blir nok ikke plutselig firesifra tilskuertall på damekamper framover på ny stadion heller, men det er lov å håpe at et snev av den økte interessen for damefotball vi ser i USA og på kontinentet også sprer seg hit etter hvert. At damene nå flytter inn på Norges nyeste eliteseriearena er uansett et veiskille i norsk damefotball. At også den andre halvparten av Oslos befolkning nå kan få drømme store drømmer om en dag å spille på Vålerengas stadion er i høyeste grad en anledning verdt å feire. Endelig kan også jenter få drømme store drømmer. Og hvem vet…? At Vålerenga damer en dag kan spille Champions League-semifinale på vår nye stadion… Helt umulig er det faktisk ikke.
En stadion for prest og fant
Lite kler «klubben for alle» mer enn at åpningshelga blir en fest for både bredde og elite. Og så har vi alle ulike preferanser på hvilket korps som er mest Vål’enga og hvilken rekkefølge programmet skulle vært porsjonert ut i. Vi vil sikkert også oppdage at slettes ikke alt er optimalt på ny stadion og få nye ting å irritere oss over. Men denne stadionåpninga og denne klubben er heldigvis større enn meg. Og én ting vet jeg: Den ene gangen i livet klubben i mitt hjerte skal få ny stadion skal jeg være der. Uansett vær. Uansett korps. Om noen enn skulle finne ut at det er Cowboy-Laila og Trygve Slagsvold Vedum som sammen skal få klippe snora, vil jeg applaudere. Og når Vål’enga-supporternes vakre sølvstruper synger stadion inn for første gang, skal jeg være en av dem.
Endelig. Et århundre med venting og lengsel er nå historie. Vi skal få feire Vål’enga i all sin prakt. Vi skal feire bredde og elite. Vi skal feire herrer og damer. Vi skal feire børst og ball. Vi skal feire lørdag og søndag. Vi skal feire alt vi står for. Vi skal feire at det på Oslos østkant igjen skal bli spilt for prest og fant. Vi skal feire at vi rapper tilskuerrekorden i toppserien fra LSK. Vi skal feire at drømmer skal realiseres. Vi skal feire at også jenter skal få drømme. Vi skal feire klubben for alle.
Så velkommen til en stadion for prest og fant.
Monumentet over enheten og avhengigheten mellom bredde og elite.
Monumentet over klubben for alle.
Vakkert