Cupfinaledrømmen lever i beste velgående. Spesielt når et svekket damelag fortsetter å imponere mot topplagene. Vår gjesteskribent, Jerusalem, har mer om gårsdagens kamp og mer generelt om klubbens satsing i år på damene.
Stormvarsel: Det var stille i den klare høstlufta på Valle denne kvelden. På himmelhvelvingen seilte noen skyer rolig over Oslo. De så ikke ut til å ha hastverk. Innimellom kikket en og annen stjerne fram. I det fjerne kunne en svakt fornemme ekkoet av et og annet hammerslag fra Hovinenga – en slags kulisse som bare ytterligere understreket stillheten. Fra tid til annen kunne en ane en flau bris som minnet kinnene på at kaldere vær er i vente. Men innenfor stadions vegger kunne vi se konturene av noe som kan bli en orkan i norsk kvinnefotball.
Styremøtevedtak er sjeldent inspirerende saker. Og i hvert fall styremøtevedtak i en breddeklubb. Ingen aviser fant det hensiktsmessig å bruke trykksverte på det, da det en gang i fjor høst, i det stille, ble gjort et styrevedtak om en ny storstilt satsing på ungdomsfotball for jenter i Vålerenga. I januar ble det hele sparket i gang. Siden den gang har vi sett våre 15-åringer vinne Norway cup, herje med langt eldre kvinner i 2. divisjon og så smått erobre spilleminutter i toppserien. I dag synes jeg det er på tide å sende ut et stormvarsel.
Utspilte bæringer: Vålerenga stilte med toppet lag mot Stabæk på bronseplass, og spilte bæringene ut etter alle kunstens regler anført av vår kaptein som spilte en insane førsteomgang. Jeg noterte 12-1 i målsjanser og 4-2 i halvsjanser. Men for å vinne fotballkamper må man få ballen i mål, og helst heller ikke gjøre enkle feil i forsvar. Kampen startet dessverre med det siste og Andrea Wilman utnyttet Stabæks eneste målsjanse optimalt. Derfra og ut handlet det bare om Enga. Bortsett fra to omganger mot Røa, har vi enten spilt jevnt med eller vært klart bedre enn alle lagene vi har møtt i år, og det har vært en fest å følge utviklingen i dette laget. Så også det som skjer i ungdomsfotballen i Vålerenga.
«Aldri så gæærnt …» For kanskje kan Vålerengas nesten uendelig lange skadeliste (som denne uka fikk nok en tilvekst i Frida Lyshoel) også være godt for noe. De siste kampene har det bydd seg stadig flere muligheter for våre unge og lovende. I dag fikk Adriana Imeri starte sin andre kamp som høyreback, og leverte en ny strålende forestilling. Og så etter 52 minutter vil Kjell Gustad spare Aivi Luik for den siste halvtimen, og inn kom Emilie Østeraas (som i vår siste seriekamp i Vallhall ble vår yngste spiller på øverste nivå ever – uansett kjønn).
Hurricane Emily: 6 minutter senere burde hun ha blitt verdenshistoriens yngste VIF-målskårer på øverste nivå (uansett kjønn) da hun headet inn utligningsmålet etter et perfekt timet bakromsløp. Dessverre var ikke assistentdommers offsideblikk like fininnstilt, og Vålerengas feiring ble feilaktig kansellert av assistentens flagg. Men Emilie ville erobre denne rekorden og fortsatte å gi Stabæk bakoversveis. Minuttet etterpå hamret hun ballen i tverrligger fra distanse. Etter 74 minutter kom hun igjen til en avslutning som smøg seg utenfor rammeverket. Og så – 14 minutter før slutt hadde ikke Emilie mer tålmodighet – og alle gamle rekorder stod for fall. Nådeløst i nettet fra 4 meter. I det som skulle ha vært seiersmålet». Emilie Østeraas har spilt på guttelag helt fram til i vinter og Vålerengas «Pirlo» ser ikke ut til å ha noen problemer med å tilpasse seg toppnivået i norsk damefotball.
Revolusjonen: Vålerenga fortsatte å presse på for å ta alle poengene, men igjen blir vår største målsjanse feilaktig kvalt av nok en gal offsideavgjørelse. Det er kjipt at vi ikke får bedre betalt for å spille ut Stabæk så til de grader. Imidlertid er det verdt å merke seg hva Vålerenga er i ferd med å bygge opp. Det er sikkert ingen avis som gidder å bruke trykksverte på det, men det Imeri og Østeraas gjør i dag er egentlig sensasjonelt. I sin tredje kamp for A-laget er begge blant lagets beste spillere. Og det er ikke mot et bygdelag fra Finnmarkskysten. Vi spilte mot et av Norges aller beste kvinnelag. Og bak disse to vet vi at det kommer mange flere. Jeg ser rett og slett ikke bort fra at vi for tiden kan være vitner til begynnelsen på en eller flere karrierer som kan ende i det absolutte toppnivået i europeisk kvinnefotball. Kanskje i Chelsea. Kanskje i Lyon. Eller kan det bli mulig å komme dit i Vålerenga…? Et stillferdig styremøtevedtak ser ut til å ha gitt grobunn for noe som skal bli veldig gøy å følge med på i årene som kommer.
Målene:
0-1 Andrea Wilman (14)
1-1 Emilie Libakken Østerås (Theresa Nielsen, Adriana Imeri) (76)
Børsen:
Josefine Ervik 6
Adriana Imeri 6
Jennie Nordin 5
Tina Dalgård 5
Ellen Wang 5
Stephanie Verdoia 7
Aivi Luik 6
Gunnhildur Jónsdottir 8 BB
Theresa Nielsen 5
Camilla Kur Larsen 7
Maren Hauge 7
Innbyttere:
Anne Lise Olsen 4
Emilie Østeraas 8
Neste kamp: Lørdag kl. 1300 kan Vålerengas kvinner finne på å spille seg til cupfinale for første gang. Vi er underdogs. De ubestridte enerne i norsk kvinnefotball de siste årene, Setskog Høland Team Strømmen LSK kvinner står på motstatt side. Kanarifansen, som i mange år har fått synge uten motstand i kvinnefotballen, er vant til lett match på tribunen. You better be there…
Hvordan damelaget i Enga har blitt til er enda en grunn til å elske klubben. For det var ikke, som visse andre klubber, via en slags tyveri hvor man tar over andre klubbers lag og gir de sitt eget navn. Det som er damelaget til Enga ER damelaget til Enga. Bygd opp fra grunnen. Man har ikke “stjålet” andre klubbers produkt og merkevare