Vår eminente gjesteskribent Jerusalem er tilbake med referat fra seriekampen mot Setskog-Høland.
Fra solbad til drygolinvær: Dagen startet så vakker som en novemberlørdag kan bli. Hovedtribunen badet seg i lav ettermiddagssol og høstvindene tok seg en pust i bakken. Om vi lukket øynene kunne vi lett ha drømt oss bort til vakre, nordiske sensommerkvelder eller hvite, spanske strender. Skøyteløperne utenfor stadion gav imidlertid et vennlig hint om at det allikevel var på tide å få inn verandamøblene. Og snart skulle det skye til. Før dagen var omme var høstvindenes lunsjpause forbi og uværsskyene hadde igjen kommet på at dette er årstiden for å tømme all verdens fuktighet ned over norsk jord. Kun avbrutt av et sjeldent glimt av månen som krydret en regntung aften med håp om lysere dager.
Førsteomgang – fra La Manga til drømmen om La Manga: Førsteomgangen var som været. Sola skinte over Enga som rundspilte LSK det første kvarteret. Vi leda 5-0 i sjanser og 1-0 i mål etter Camilla Kurs lekre heading etter et enda smekrere innlegg, og Lillestrøm stinka akkurat sånn som draktene ser ut. Vi passerte Røa og Arna-Bjørnar på tabellen og så ut til å cruise av gårde til tangering av vår beste tabellplassering, til vår første seier mot LSK i toppserien – og til treningsleir på La Manga på forbundets regning. Men snart snudde kampbildet, romerikingene fikk etablert et visst trykk og når to Vålerenga-spillere feilberegnet ballbanen fikk Sophie Roman Haug en enkel oppgave med å gi full uttelling på LSKs første målsjanse. Et par vasse Vålerenga-muligheter mot slutten av omgangen gjorde det allikevel mulig å fortsatt drømme om La Manga i pausen.
Andreomgang – fra drømmen om La Manga til Larkollen: Andreomgangen ble en slags parodi på førsteomgangen. Et tydelig frustrert LSK så nok en gang Vålerenga ta kommandoen, og var nær ved å ta tilbake ledelsen da Stephanie Verdoia traff krysstolpen og Maren Hauges skudd smøg seg like over. Men da effektiviteten var så som så og harde treningsuker tæret på kreftene skjedde det samme som før pause: Vålerenga ble mer baktunge, LSK fikk dødballer, og vi har dessverre flere års tradisjon for å være dårlig på defensiv dødball. Etter fem strake LSK-cornere fulgte 9 minutter totalkollaps med tapte dueller, grove defensive feil og 4 LSK-mål. Dermed var enhver drøm om seier, beste tabellplassering og spanske strender død, og det er bare å gjøre seg klar for vinteroppkjøring med neglsprett og hakkende tenner i stedet for bikini, treningskamper på Bjølsenfeltet i stedet for La Manga bane A, fritid på Veitvet bowling i stedet for Club Principe Filipe – og havet må ses fra Larkollen i stedet for Costa Calida. Likevel: Vålerenga reiste seg også denne gang mot slutten med både tverrliggerskudd og skåring av Elise Krieghoff. Vålerenga vant sjansestatistikken 12-8 mot seriemesterne og det er egentlig den dårligste kampen vi spilte mot LSK i år vi vant.
Sesongen – fra Røabanen til Fornebu: I en treningskamp på Røabanen like før påske var første gang vi fikk se potensialet dette Vålerenga-laget har. Et par stygge defensive feil og ineffektivitet kostet oss riktignok seieren. Men det var lett å bli blendet av at Røa tidvis ble fullstendig utspilt og noen av oss begynte å drømme om medalje. 22 serierunder senere kan vi konstatere at damene har spilt morsommere fotball, tatt flere poeng, fostret fram flere unge talenter og trukket flere tilskuere enn noen gang før, men vi har også sett et lag som har fått seg en i fleisen hver gang muligheten for virkelig å klatre opp på en topplassering har kommet. Høstsesongen har vært god, men heller ikke den god nok til medalje. Bildet fra treningskampen mot Røa tegnet et skremmende godt bilde av hvordan sesongen skulle bli: Vålerenga har spilt ut alle lag i toppserien, og i høst har vi produsert tosifret antall sjanser i så å si alle kampene. Utfordringene har vært skader på nøkkelspillere og lavt bunnivå defensivt i bakrom og på dødball – og offensiv effektivitet. Dermed er det heller ikke tilfeldig at LSK vinner klart selv om vi produserte mest. Med andre ord: Denne kontrastfylte sesongen har vært som været – og kampen mot LSK: En preseason som gav håp, utspilte motstandere, noen litt for lettkjøpte nesestyvere imot og en håpefull avslutning: For tross en tabellplassering litt under der vi vil være har dette på mange måter vært en oppløftende sesong. Det tar tid å løfte ei nedrykkstrua skute til å bli ledende i Norge, men vi er på vei. Og i cupen har vi lykkes med alt! Bare ei drøy uke igjen nå …
Fra Larkollen til verdensherredømme:
Den gode nyheten for vinteroppkjøringa er at så lenge det er mulig å bli årets kvinnelige fotballspiller i Europa med vintertrening på Sunndalsøra kan man også bli det på Oslo øst eller Larkollen. Sist vinter herrelaget måtte kutte en treningsleir var før vår suverene 2010-sesong. Neste år tar vi alt – og i år tar vi pokal’n hjem.
Børs: Michelle Betos 3 – Theresa Nielsen 7, Jennie Nordin 6, Tina Dalgård 4, Ellen Wang 5 – Stephanie Verdoia 7 BB, Aivi Luik 6, Gunnhildur Jonsdottir 5 – Anne Lise Olsen 5, Camilla Kur Larsen 6, Maren Hauge 6.
