Vålerenga har vunnet en kamp, så da begynner media å mase om medaljer. Som vanlig. Også er det masse mas om denne bergenssangen da.
Seks kamper uten seier. 3-0 over Tromsø. Hva skjer da? Jo, media begynner å ringe rundt til spillerne våre og spørre om de skal ta medalje igjen.
Denne gangen er det Jonas Rye i Eurosport som har ringt Amin Nouri, fordi han har fortid i Brann. Amin er klar på at når han forlot Vålerenga så håpet han å komme tilbake en dag. “Det er tross alt barndomsklubben min”.
Det låter rimelig bra i ørene mine. Det som ikke låter så bra, er at han prater om medaljestrid:
– Jeg vil ha noe å kjempe om. Det er ikke gøy å ligge midt på tabellen uten å kjempe om verken gull eller nedrykk.
– Vi får håpe vi kan havne i medaljestriden. Det er ganske jevnt der, så det er ikke mye som skal til, sier han.
Det er forsåvidt fair, det. Det vil vi alle sammen. Men det er spilt en kamp, og da kommer spørsmålene. Så skal vi opp mot lederlaget i en tøff kamp i morra, antagelig uten flere nøkkelspillere. Så får vi se. Nå er ikke Vålerenga dårligst når de er underdogs, det er snarere å levere når det forventes som er problemet.
Synging og sånn
Det har vært mye mas om Nystemten i det siste. Denne bergenssangen skrevet av en trønder for typ 300 år siden, som i følge Reidar Sollie ble “gjenoppdaget” av bergenserne i Grieghallen i 86. Bergens Sex Pistols-øyeblikk, mao.
Jeg bryr meg egentlig svært lite om det nasjonalismegreiene til bergenserne, selv om jeg synes det begynner å bli litt kleint når uniformerte unger marsjerer med trommer og tregevær. Nå tenker ikke jeg tilbake til første halvdel av 40-tallet som en glanstid i europas historie, men meg om det.
Men bergensere er noe for seg sjøl. Jeg var til stede på fadesekampen til Nils Johan Semb i Arnhem i 2000, da Norge safet inn 0-0 mot Slovenia og ble slått ut av EM etter andre resultater ikke gikk vår vei. Stemninga var svært dårlig på vei ut, da folk var veldig skuffa.
Da bestemte en gjeng bergensere seg for å synge “Vi er ikke fra Norge, vi er fra Bergen” midt i trappehuset, omringet av sinte nordmenn som hadde brukt mye tid og penger på å være der. De gutta var millimetre fra å få juling.
Den bergenske mentaliteten er jo helt spesiell. De er liksom et eget folkeslag, men allikevel ikke. Med et voldsomt markeringsbehov og mindreverdighetskomplekser man ikke finner maken til noe sted. Det er liksom så viktig å markere avstand fra resten av Norge. Men det er greit å være norsk så lenge oljepenga kommer, da.
Litt mer patetisk blir det når Haugesund og Sarpsborg-spillere fra Bergen går vekk fra lagkameratene før matchen for å ta del i synginga av denne sangen. Vi snakker om spillere som bokstavelig talt snur ryggen til sine medspillere. Det er jævlig uprofesjonelt.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kommentere dette surret, men så dukket Klanens Erling Rostvåg opp på selveste Dagsnytt 18 i debatt med en klovn fra Østlandet som har blitt bergenser.
Det er vel ikke så mye å ta ut av dette annet enn at Erling var saklig mot en fyr som var mest opptatt av å si “Vålerengen” flest mulig ganger. Av en eller annen grunn så virker det som om folk i hele norge tror vi blir rasende av at noen uttaler det på den måten folk gjorde på 60-tallet. Dem om det.
Hansen Brann supporter ikke fra Bergen. Ufin nok til å si Vålerengen, er det fordi han heter Hansen? Da burde vel hete Hansen øl/skvip også?