Denne teksten har jeg grublet på lenge. Skal man liksom orke å si noe om det, skal man mene noe om det som er så lenge siden, skal man bare la det gå videre og si at nå har tiden gått?
Men svaret på det, for meg, er nei. Identiteten til en klubb er bygget opp av to ting i all hovedsak: logoen til klubben, og historien som følger den logoen fra alle tider. Det er det som gjør at Vålerenga er bohemene, er den første klubben i Norge, og har en av de tydeligste identitetene i norsk fotball, som alle egentlig vil være en del av. Men heldigvis ikke får lov til.
1996 – En skjebnesvanger tabbe. La meg ta oss tilbake til 1996. Vålerenga sliter i det som da var Tippeligaen. Vi er i fare for å rykke ned, og det er mye drama i de siste kampene. Så klarer vi, (akkurat som vår identitet er), å drite oss ut med noe papirer. Vi brukte Juro Kuvicek både mot Strømsgodset og mot det vi da kalte Kongsvinger uten å ha spilleberettigelse. De to klubbene vi hadde spilt mot, reagerte på to forskjellige måter. Godset klager ikke inn saken, de mener fotball skal avgjøres på matta. Derimot velger Elisabeth Holm og det som for all framtid da heter [ XXX å klage inn Vålerenga. Resultatet av det blir at Vålerenga trekkes to poeng, som er helt avgjørende for at vi rykker ned det året. Joda, Stabæk og Kjell Roar knuste oss i den siste kampen, men med de to poengene kunne vi ha overlevd.
2025 – Historien gjentar seg? Utrolig nok, i 2025, finnes det ennå ikke systemer som håndterer denne type utfordringer automatisk, og fortsatt er det klubbene som selv må velge om de skal klage på en klubb som har driti seg ut på regelverket. Kristiansund har stilt med en ikke-berettiget spiller mot oss, og i løpet av den kampen finner Vålerengas ledelse ut at man skal klage på denne ikke-berettigede spilleren. Akkurat likt som det XXX gjorde mot oss i 1996. Kampen i seg selv var helt fantastisk. Vålerenga gjorde en av de mest råe sluttspurtene vi noen gang har gjort; med ti mann scorer vi tre mål, og jeg var helt euforisk. Men så kommer beskjeden om at vi klager inn Kristiansund. På bussen ned til byen spenner følelsene mellom glede og raseri, som man bare kan ha hvis man følger en klubb som Vålerenga.
Svein Graff kommenterer saken i media – en mann som ellers gjør så utrolig mye riktig og har sagt så mye bra på vegne av klubben og supporterne våre. Men her blir det et rent ekko av Elisabeth Holm i 1996, og jeg biter i puta mens jeg føler at jeg blir rævpult. «Jammen, regler er til for å følges.» «Ja, men det er ikke vi som har gjort noe feil.» «Ja, men vi må tenke på de andre klubbene også.»
Piss meg i øret. Fotball skal avgjøres på fotballbanen! Det har vi sagt i nesten 30 år. Og så kommer vi og velger å være det som uansett vil tolkes som opportunistiske. Sesongen 2025 har vært en ganske god sesong egentlig, som vi også har snakket om, både her på Aperopet og i Stang ut-podcasten. Vi har prestert absolutt godt nok, og nå har vi fundament å bygge på og kan gå videre. Men denne lille episoden var det verste som skjedde i 2025 for meg. Jeg håper at det ikke gjentar seg, og at dersom lignende tilfeller skjer igjen, så vil vi være en klubb som står rakrygget, ikke som XXX.
Konklusjon: Prinsippene skaper identiteten Så til slutt vil jeg vende tilbake til det jeg sa i begynnelsen: en klubbs identitet bygges opp av logoen og historien som følger med den. I 30 år har vi vært en klubb med identitet, styrke og moral. Punktum. Vi har rykket ned og opp, men vi har hatt våre prinsipper underveis. Det er viktig for meg som supporter av fotballklubben at prinsippene ivaretas, for det er prinsippene som skaper den identiteten Vålerenga er, og som så mange er så glad i.
Måtte 1996 og 2025 aldri skje igjen.
