Min første Vålerenga-kjærlighet var Vålerenga Hockey. I over 30 år har jeg sagt at et skikkelig bra hockeymatch er bedre enn en skikkelig bra fotballkamp. Årene jeg hadde med Vålerenga fra da og til 2009 var magiske. På tross av bonus runder og all slags drit var det en klubb med vinnermentalitet og lagånd.
Utrolige norske spillere som Marius Rath, Arne Bill, Atle Olsen og ikke minst Øystein Olsen. Ispedd noen gode importer Johan Åkerman, Boisvert og Arvsell. Kampene mot icing-satsingen fra Hamar ble en rivalisering som matcher hatet mot bøfla den dag i dag. Så kjølnet det på mange måter.
Vålerenga vant ikke mer, og jeg var mer på fotball enn hockey. Legg til at det kjønnsløse laget fra Stavanger tok over hockeyhegemoniet fra både oss og HorHamar, samt noen unger på kjøpet ble det mer tv enn Jordal. Men den tiden gikk også over og de siste årene har frekvensen både på Jordal og bortebane økt.
Min første kjærlighet har blomstret. Hvorfor sier jeg alt dette? Vel, for at du skal ha en viss formening om hva Vålerengas prestasjoner i sluttspillet har å si for meg og mange flere. Det er mer enn bare ironisk distanse, det er ganske ektefølt frustrasjon. De siste foregående sesongene før denne har vi hatt tydelige utfordringer med liten stall, skader og mye rar ledelse i klubben. Selv om vi har yppa oss mot både Oilers og SIL var det ikke rart at vi ikke vant bøtta igjen.
Men det var først i sesongen 25/26 at det virket som at puslespillbitene endelig falt på plass. Rydding i ledelse, topp arrangement og ikke minst en bred og god stall. Gjennom sesongen var vi jevnt over ganske gode, med unntak av forbannelsen i fjøset på Hamar. Dette var endelig sesongen der Vålerenga skulle være tilbake som et ekte topplag. Dessverre vant vi ikke serien, noe vi egentlig «må» gjøre for å ha en sjanse med hjemmekamper mot Storhamar om vi skulle kommet til finalen. Det var det første varselet om at noe ikke var som det skulle. Så kom kvartfinaleserien mot Stjernen, et lag vi skulle hatt grei kontroll på. Men de hadde jammen prikket toppformen til sluttspillet, mens vi kanskje trodde at det skulle bli enkelt. Vi klarte slå enfoldingene, men det var ikke veldig overbevisende. Så møter vi Asker, et betydelig bedre hockeylag enn Stjernen. Og vi var ikke noe bedre enn vi var mot nettopp Stjernen… Frisk Asker feide over oss. 20-6 eller noe sånt i målforskjell, idiotiske utvisninger, manglende disiplin, duste pucktap og en mentalitet som var enten overtenning eller lua i hånda. En arbeidsseier klarte vi såvidt, ellers var det totalt enveiskjøring over oss og sesongen var over.
Hva faen skjedde?
Jeg har fulgt Vålerenga lenge nok til å skjønne at man ikke alltid vinner. Det er helt ok. Men det er ille å bli pissa på uten at man skjønner hvorfor. Teoriene om årsaker er mange og omdiskuterte. For mye hardtrening, for lite trent, for gamle spillere, for lite samspilt, for få spillere, for lite motiverte eller rett og slett for dårlige. I likhet med deg VET ikke jeg hva som skjedde, men jeg TROR at årsakene er sammensatte. Jeg snakker på vegne av mange når jeg sier at dette var min største skuffelse med min første kjærlighet siden starten på vårt forhold. Det gjør vondt at vi ikke fikk sjansen til å bryne oss på Storhamar en gang.
Det viktigste nå er en skikkelig evaluering av denne kollapsen for å lære av feilene og unngå de neste sesong. Og det er to ting jeg mener skal til da:
– at alle faktorer taes med i evalueringen, ikke bare de hypotesene man tror mest på fordi det passer best
– at man er transparent om metodene og ikke minst konklusjonene i den evalueringen til alle og enhver.
Så vi kan gjenvinne tilliten til at Vålerenga Hockey faktisk reiser seg ut av denne rykende haugen med møkk til neste sesong. Er det for mye forlangt?
