Magnus har forlatt oss, men han er ikke den første som har dratt. En halv milliard i inntekter og hva har vi fått igjen? Aperopet gir deg gjennomgangen.
Vålerenga fikk lenge kritikk for å ikke utvikle egne spillere, og at de kun brukte penger fra rike onkler på avdanka gamle spillere. Mange ganger stemte dette dessverre godt og man kunne lagd mange sesonger på strømmetjenester med Vålerenga-Mercato, men av og til traff man gull som f.eks. Iversen og Arni G. Arason.
Mange er nå opprørte over salget av Riisnæs, spesielt fordi det selges internt i Norge og ikke ut av landet. Vi styrker en lokal motstander, og sannsynligvis får vi kun brukt en brøkdel av overgangssummen på å styrke eget lag som for tiden sliter godt nede på tabellen. Dritt!
Vi spoler tilbake, og minnes hvordan vi solgte gullet i 2010 da Moa dro til Hannover for småpenger. Allikevel var dette godt arbeid i Vålerenga, da vi plukker opp en lokal unggutt hvor tidligere Vålerenga-helt Daniel F. Holm scouter eldste Abdoullae på Bislett med den øvrige administrasjonen. Faktisk fikk vi enda bedre betalt for bror Mos året etter, og i 2012 fikk vi rundt 30 millioner for Håvard Nielsen. 50 MNOK for disse i denne perioden var gode penger på denne tiden for norsk liga. Bra!
Ser vi tallene for de 10 siste årene har vi jevnt og trutt solgt spillere stort sett hvert år, for til sammen nærmere 500 MNOK. En halv milliard. Det er mye penger!
Noen utvalgte salg:
- Vidar örn Kjartansson – 20 MNOK
- Sander Berge – 20 MNOK
- Chidera Ejuke – 20 MNOK
- Kristoffer Klaeason – 35 MNOK
- Aron Dønnum – 25 MNOK
- Osame Sahroui – 30 MNOK Andrej Ilic – 50 MNOK
- Seedy Jatta – 30 MNOK
- Jones El-Abdellauoe – 50 MNOK
- Magnus Riisnæs – 30 MNOK
Videresalg har vi også tjent godt på, og peak verdi for disse spillerne er sågar langt høyere enn dette igjen, med eksempelvis Ejuke, S. Berge og Sahraoui som alle alene har/er verdt over 100 MNOK. Vålerenga kan være svært stolte av arbeidet med å utvikle disse spillerne, som har kommet andre klubber og landslag til gode. Noe spesielt positivt fokus på dette i media kan jeg ikke huske å ha sett, men sånn er det å være VIF.
Samtidig er det en bråte spillere som har vært i vårt system, og ser man på tidligere utgaver av VIF2 og yngre landslag er det mange som på et tidspunkt har ikledt seg den kongeblå trøye. Navn som Finne, Castro, Hestnes, Horn Myhre, Dyngeland, Cornic, Opsahl, Sandberg m.fler kjenner vi godt igjen i dagens eliteserie.
Hvor blir det av penga?
Vel, som mange vet har Vålerenga en dual-modell med investor Trøim – som til enhver tid dekker underskuddet til Vålerenga Elite. Om folk skulle gjetta ville nok de fleste sagt at Vålerenga taper store penger hvert år – men det er ikke tilfelle om man tar med spillersalg. I perioden 2019-2022 går Vålerenga i pluss 3 av 4 år, dog smeller det bra i det 4. (2022) med minus 42 MNOK.
Det skal sies at siste året var et kontrollert minusår med sportslig satsning, hvor man hentet store profiler som Børven, Strandberg og Juklerød. Så kan man selsvagt diskutere hvor bra spillerne passet sportslig, men her viser Vålerenga at man kan drive med grønne tall og fortsatt levere sportslig med hhv. 10, 3., og 7. plass. Den underliggende driften var derimot negativ med minus 25-30 MNOK årlig, så når vi nå har et årsmøtevedtak på å drifte økonomisk godt uten å være avhengig av investormidler så er det enklere å forstå ledelsens siste utspill etter salget av Riisnæs.
Kostnaden for administrasjonen er for øvrig helt gjennomsnittlig, så alle som er bekymret for at alle penga går til kontorene på Valle kan ta det helt med ro.
Hva med det sportslige?
Dette er akilleshælen for avdeling sport og baksiden av medaljen. Jovisst er det gøy når våre beste spiller så godt at de tiltrekker seg interesse fra andre klubber. Allikevel har det vært en lang vei dit, og det har vært jobbet både sportslig og sosialt for å utvikle både mennesket og spilleren. For å få sportslig utvikling er man nødt til å investere i tid og spilleminutter, og nokså lenge kan dette være en sportslig hemsko for laget.
Unge spillere er gjerne ujevne og uerfarne, og koster oss poeng og mål. Tidlig under Fagermo kunne vi stille med 5-6 svært unge spillere samtidig (de fleste med ungdomsfotball i Vålerenga) som åpenbart gjorde resultatene variable. Allikevel havner man 4 poeng unna Europaspill, og det er relativt sett svært bra prestasjon forutsetningene tatt i betraktning.
Samtidig klarer vi ikke alltid å finne riktig posisjon til våre aller beste, yngste spillere. Noen må prøves flere steder, og kan sågar bekle flere posisjoner. Men det virker også å skade utviklingen både for enkeltspiller og laget. Osame Sahroui var både indreløper og ving om hverandre. Tobias Christiensen ble prøvd på alle plasser på midtbanen, Seedy Jatta på alle de offensive 3 plassene. Thiago Holm, Daniel Håkans og nå til slutt Riisnæs – for meg en klar indreløper – spilte stort sett vingback (2023) venstre kant (2024) og høyre kant (2025). Første kamp i Glimt? Høyre back.
Alle våre 3 siste trenerteam har vært nokså bastante i hvordan de ønsker å oppnå, og ikke helt klart å være pragmatiske nok for å få gjort plass til våre beste. Ikke bare selges mange gode, unge spillere fra Vålerenga – men den øvrige stammen i laget er heller ikke til stede. Ei heller har klubben en overordnet sportslig strategi hva angår spillestil, så når vi bytter fra Rekdal til Deila, videre til Fagermo og nå til Bakke&Co er det nokså forskjellig måte å spille på hva angår taktikk, formasjon og hvordan vi fremstår sportslig.
Dette resulterer i skyhøye transaksjonskostnader, og en slags teknisk gjeld som må nedbetales imens fotballen ruller videre på i ekspressfart. Er det rart vi ikke klarer å bli et stabilt topplag? Hva kan vi gjøre? Vel, det er jo selvsagt ikke enkelt å svare på. Akkurat nå virker det som administrasjonen jobber knallhardt med å jobbe frem en trygg økonomisk hverdag for Vålerenga Fotball Elite – uavhengig om Trøim eller andre blir med etter sommeren 2027.
Utfallet av dette blir en av de viktigste veiskillene for Vålerenga noen gang, og bør snarlig på dagsorden for alle som er glad i klubben. Uavhengig av dette må Vålerenga rent sportslig levere på (eller over) evne. Akkurat nå synes det som trenerteamet sliter med å sette et lag, hvor kun 1 av 11 virker å være bankers på laget i «sin» posisjon (Ambina). Alle andre plasser rulleres det stadig på, uten at man klarer å skru sammen en klar første 11ér. En full taktisk gjennomgang får komme på et senere tidspunkt, men akkurat nå har Vålerenga nok med å lande et slagkraftig lag som sikrer eliteseriespill 2026.
Grundetjern er på plass, Ole Sæter er kanskje på vei og flere er i loopen. De som soleklart leverer europaklasse er på tribunen, og fortjener et lag som leverer på banen.
Alle til Valle!
Takk for en god gjennomgang.