Du som leser dette holder kanskje med Vålerenga. Hvis du har fulgt Vålerenga en stund så vil det antageligvis være noen klubber som du misliker mer enn andre, det vi kan kalle hatklubber.
For de fleste Vålerengasupportere så vil det nok være naturlig at de hatklubbene som ligger på toppen av lista er Lyn, Lillestrøm, eller Brann. I mitt tilfelle den rekkefølgen i ditt tilfelle kanskje en annen . Eller noen andre lag . Men mange av oss følger jo også Vålerenga hockey gjennom vinteren. Og da kan man utvide scope med klubber VIF møter på isen.
Tipper de fleste ikke er så glad i Stavanger Oilers eller Frisk Asker, men er det virkelig hat du skal kjenne på er Storhamar på topp. For meg er det en god nummer tre etter Lyn og Lillestrøm. I likhet med de to har Storhamar bygd sin historie på hatet til Vålerenga. Etter den destruktive møkkahockeyen de spilte på 90-tallet med icing som våpen, de schtøgge gule draktene og den bitre småbymentaliten fra Hamar er det lett å misliker dem og.
Så det er med blandede følelser vi tar turen til Hamar OL-amfi. I tillegg til det kulturelle er det også statistikken. Vi hadde ikke vunnet der på 18 kamper før denne. Og med seks løpere ute var oddsen svake for oss. Men det er jo den nest største matchen i norsk hockey. (Den største er samme klubber, men på Jordal…) Og det er altfor lenge siden jeg har vært i fjøset deres.
Du finner forøvrig alle bilder og noen meldinger fra turen på AperopetOnTour.
Etter en rask avklaring på sjåfør og shotgun feis vi nordover. Det var tydelig at vi ikke hadde vært der på en stund, etter en smooth og altfor kjapp tur var vi framme utenfor den ikke fullt så stolte OL-hallen en time før match. Rakk ikke mer enn to pils i bilen. Og som før gir Hamar deg en følelse av å være et sted man ikke vil være. Ugjestmildt. De ser rart på deg. Akkurat som om de ikke har sett noe sånt før. De har en hall som var the shit for 30 år siden. Nå minner den om bygninger fra øst-Berlin. Lav byggekostnad og billige materialer. Men de har en tavle der som er vond for oss å se. En tavle med ni bøtter. Ja, vi har flere, men de har nyere. 2024 og 2025 gjør litt ekstra vondt.
De er bra oppmøte på bortefeltet. Med tifo også. Kudos av de sjelene som holder i gang også på hockey, veit det ikke er like lett som på fotballen å få med folk. Vertskapet kjører en sviske av en Storhamarlåt før kampstart i mørk hall og prøver få med hele hallen på å lyse opp med mobilen. 6000 folk. Kanskje 30 tenner mobilen, og vi ler godt. Forøvrig er det et sted i hallen spottene står på. Mot oss. Kanskje de tenker det er lurt å følge med på oss. Kanskje de syns vi er deilige. Tenker helt klart det siste. Vi nyter spotlighten og kjører tifo.
Matchen er akkurat så spennende som man kan tenke seg i første periode. 1-1 etter perioden. 9-8 i skudd. Hissig match med bra trøkk. De tok tidlig ledelse, så tok Modigs den plassen han trengte. Da ble det stille i fjøset. Vi er positive. Her spiller vi bra offensivt, selv om vi rører litt i forsvar. Angrep er beste forsvar da.
Dessverre står det 2-1 etter andre periode. En amper periode der en av Storhamars beste (Rønnild) fikk matchstraff, og vi fikk 5 min powerplay. På Hamar trenger vi lykkes når vi får sånne muligheter. Men vi klarer faen ikke å score. Er usikker på om vi fikk avgårde noe særlig skudd i det hele tatt. Storhamar står godt i boksen som og vi får ikke spilt pucken fort nok til å få de ut av balanse. Man får den dårlige følelsen. Og så er man ikke overrasket over at de scorer kort tid før perioden er over.
Om andre periode er urovekkende blir tredje en komplett punktering. Etter tre minutter av perioden mister Ekelund pucken helt unødvendig på blålinja i egen sone, hvorpå han hekter Storhamarspilleren. Det blir straffe og selv om keeper har fordelen blir det tomålsledelse til vederstyggeligheten fra Hamar. Så tar Saxerud-Danielsen en unødvendig utvisning mot slutten av perioden. Selvsagt jubler fjøset, Adrian ser knust ut og selvsagt scorer Storhamar i powerplay. 4-1. Så prøver hockeygudene å hjelpe oss igjen og vi får (fortjent!) overtall fem mot tre. Denne gangen scorer vi, men det er for sent. I desperasjon tar vi ut keeper, Storhamar vinner pucken og scorer. Slutt på kampen med 5-2 i sekken.
Vi kjente nok at vi manglet noen løpere. Vi kjente ihvertfall at Storhamar er et mer fysisk lag enn oss (dessverre). Vi kjente på at et par grove feil er nok i tittelkampen. Og den tittelkampen (seriemesterskapet) er viktig av en enkel grunn: Selv om du skulle tenke at det er bøtta som gjelder (og den gjelder mest) så handler seriemesterskapet om å få hjemmebanefordelen i en eventuell finale for oss.
Vi kan slå Asker og Oilers borte. Men det er mye som tyder på at vi ikke klarer alt Storhamar fire ganger på Hamar. Så vi trenger den fordelen. Man kan si at at taper vi seriemesterskapet vinner vi ikke bøtta. I bilen hjemover var det stille lenge. Både sjåfør og shotgun hater å tape på Hamar. Veldig. Så fant vi noe å snakke om. Noen lyspunkter i mørket på E6en. Først og fremst at VIF fortsatt har igjen sju kamper i serien. Den verste er borte mot Oilers. Også har vi en hjemme mot Asker. De andre fem kampene bør vi ta.
Og Storhamar har vist at de kan snuble de og. Og hvis du vil ha deg en liten latter, sjekk den videoen på AperopetOnTour med reklame for Hai (den lokale spisekjeden i Innlandet). Eller tenk på at de har faktisk et gjøkur (du veit, sånn klokke med en scthøgg fugl som skriker på hel og halvslaget) i Hamar OL-amfi: I tredje periode kommer en kvinnelig Storhamarsupporter ut fra en publikumsinngang og skriker «vi hater Vålerenga» noen ganger og publikum svarer «øy!»
En ting er at vi fant opp ropet i Norge, men det sier mye om hvor opptatt de er av oss. For.En.Gjeng.Med.Bønder.
