Forventninger. Det har man mye av som supporter. Før sesong er forventningene alltid høye. Eller nesten alltid. For Vålerenga har ikke imponert mye i treningskampene og vi har mange nye spillere. Så egentlig var mine forventninger litt lave. Men våre hockeygutter hadde bestemt seg for å imponere fra start.
Og dette ble en kanonkamp ikke bare for Vålerenga, men for norsk hockey. Kudos til Asker også for å bidra til at mange som var der i kveld kommer tilbake.
Først er det åpningsshow som intro for å få Vålerenga på isen, courtesy of De Herreløse og Tommy Manboy. Var litt bekymra for dette, men det var faktisk akkurat passe harry og kult, vi snakker tross alt om hockey, ikke bridge eller knitting.
Første periode starter med et Jordal i full fyr. Etter bare ett min setter Mikkel Christiansen standarden da han kjører på keeper. Askergutta reagerer som de må og prøver å mate trynet hans i isen til en belønning på 2 min i fryseboksen. I en nesten surrealistisk forestilling spiller Askers keeper (Gillam, det er vel han som var hos oss?) nesten fire minutter uten spak. Det skjer uten at noen av hans kollegaer hjelper med å hente den, så han må hente den sjøl. Men vi scorer ikke, som vi jo er det viktigste. På dette tidspunktet noterer jeg at det er ofte kanskje mer temperatur på tribunen enn matta i fotball, men her er det mer temperatur på isen enn tribunen. (Og det var temperatur på tribunen!)
Asker har et powerplay også, men Voutilainen gjør en god jobb alene mot tre mann. Så er det vår tur med powerplay og nå sitter den med
10:09 igjen. Vi etablerer oss, spiller pucken raskt og med et direkte skudd fra Håkon Nilsen er det ledelse. Etter pass fra det man skulle tro var skotten McLaughlin. Digg å se Vålerenga score i powerplay. Det er mitt hode, men jeg husker ikke at vi var bra i powerplay etter at Åkerman dro…
Etter dette blir alt mer rolig ut perioden. Både på isen og tribunen. Asker tar noe.mer av initiativet, men truer oss ikke på alvor.
Asker starter andre periode friskt (!) men på vårt andre skudd setter realitystjerna og godgutten Karta pucken i nettet fra skrå vinkel.
Tassaruha lissom.
Gjestene gir ikke opp, ikke hockey er ikke to mål noen svær ledelse og det vet de. De mater på, men de to første powerplayene vi gir dem gir ikke resultat, selv ikke etter et slagskudd fra en meter som vår finske keeper stopper med sju minutter igjen på klokka. Stor redning.
Men med under tre minutter igjen må Ekelund i fryseboksen fordi kølla hans er for høy.
Og da sprekker det for oss. Et hardt skudd Askers Bjørndal fra skrå vinkel trykker seg gjennom Vålerengakropper og køller. 2-1.
Stort mer enn det skjer det ikke og det er duket for en thriller i siste periode.
VIF starter tredje periode med powerplay etter bare 19 sekunder. Men etter bare 40 sek med det må Karta ut for tripping og vi er tilbake til jevne tall på isen…men ingen produserer noe og det står fortsatt 2-1 i skudd.
Så øker vi trøkket anført av en slepen Olimb og en intens (som vanlig) Pontus Finstad. Caamano må ut etter å ha tatt en puck i nesa foran Askers mål. Det ser ut som vi har løftet energien vår en hel del, og jeg tenker Roy har hatt hårføneren i høyre hånda igjen i pausen.
Med 13 minutter igjen får det resultat. Vi freser inn i sonen til gjestene, 33 Halmrast vipper pucken over til Caamano som er tilbake på isen.
3-1 i score, 7-2 i skudd til oss, og vi dominerer.
Caamano er mye i fokus i kveld, denne gangen må han sone to minutter for ganske uforståelig hekting (i følge fagfolk i fangedrakt på isen). Og Asker reduserer igjen de, gitt. 3-2 og vi nærmer oss klimaks, da brura.
For med bare drøye tre minutter igjen ligger en Askerspiller nede for telling og holder seg til hodet. Det er uklart hva som har skjedd, men det blir videodømming.
I hele kampen har jeg tenkt på om Leo Halmrast er bevist på den arven han viderefører med å spille med nummer 33. Svaret på det får vi når dommerne er ferdig med videokoz og Leo får faktisk 5 min matchstraff pga farlig takling mot hode og vi må spille i undertall ut kampen.
Normalt sett skal det gå galt mot Frisk i sånne markørkamper som dette (første i serien, siste på gammel ishall osv), men kanskje dette årets Vålerenga skal hevde seg på orntli?
For vi rir Frisk sine forsøk pent av i to minutter, og da Gillian i Askerburet endelig skøyter til boksen vinner Olimb pucken i egen sone. Og på sedvanlige slepent vis glir han over og scorer sikkert fra blålinja. Den siste spikern er i kista til pusekattene fra råneland.
Det ble en flott kamp med herlig ramme rundt den. Bra nerve og intensitet, og selvsagt et nydelig resultat til slutt.
Det var mange som var gode i dag, men utenom de som er nevnt hittil i denne hockeynovellen må jeg bare nevne Pontus Finstad igjen.
Asså, hva faen er det han går på? Det funker i allefall.
