Vålerenga – KFUM 2-2: Ikke bra nok, gitt..

Følgende er et samlet aperop av redaksjonens takes. Et slags blandet potpourri av bekymring, frustrasjon og angst.

Før match var man ganske nervøs. Det var ikke en optimist å finne.

Vi hadde en sterk følelse av en sesongdefinerende kamp. Altfor mange omen med eks-Vålerengaspillere, trenere og ikke minst Eikrem, som ser ut til å peake i livet hver gang han spiller mot Vålerenga.

Gi oss en 1-0 sliteseier som ikke gjør oss altfor cocky, tenkte jeg før det starta. Vel, først var vi jo i himmelen:

Vålerenga kommer ut knallhardt og på det andre angrepet på høyresiden ledet an av Lukas ender innlegget med en flikk og et selvmål. I kampens andre minutt lissom. Kunne knapt tro mine øyne, øre, nese, fingre eller sjette sans. Var dette virkelig oss? Men edderkopp-sansen advarte om fare. Og selv om vi er gode lenge begynner vi å miste grepet om kampen. De siste tjue er et mareritt der vi er sist på ballen, taper dueller og spiller fra oss ballen når vi får den. Det ender med at tidligere Vålerenga-spiller Grødem (omen) omsetter sin tredje store sjanse med et innlegg han mottar ganske upressa. 1-1. Heldigvis slipper vi ikke inn mer de første 45.

I andre omgang starter vi friskt igjen, og etter en corner havner ballen hos Haren som skyter en markkryper fra skrå vinkel inn på første stolpe. Keeper står på feil fot, nydelig scoring. Skuddet skal ha kommet som et resultat av at keepertreneren tipset Haren i pausa om at keeperen dems «jukser» litt og forventer innlegg. 2-1 etter 51 min. Men det tar bare 3 minutter før ballen ender opp hos Eikrem (omen) ute på 20 meter. Og upressa. Gi han tid og han scorer. 2-2. Eikrem spiller selvsagt sin beste kamp i KFUM-drakta, og scorer mot oss. Som vanlig. Det var en av mange ganger KFUM var i farlig posisjon i mellomrommet mellom vår midtbane og stopperrekke. Kanskje noe man burde vurdert å korrigere etterhvert?

Vi får til noen flere sjanser, den største har Grundetjern etter et fint angrep. Men resten av omgangen kjennes ut som en blanding av ballinnehav til oss, uten at vi blir skikkelig farlige, og et konstant skada Kåffa-lag som ligger nede hele tiden. Det renner bokstavlig talt ut i sanden og Mosgaard (omen) kan juble over å kjempa seg til et poeng (fortjent). Mens vi kan henge med hodene etter å ha tapt to poeng fortjent. Noen i redaksjonen mente vi burde hentet Eikrem før sesongen – hadde han spilt i rollen til Bjørdal hadde vi scoret mer i år – og vunnet kampen i dag.

Vi mangler fortsatt noe på killerinstinktet foran motstanderens mål. Filip er ikke seg selv og det er nesten vondt å se på hvordan han nøler med skuddet for å ta enda en dragning i håp om bedre løsning. Elias kommer inn og han gjør det samme. Han som hadde killer over alle killerinstinkt ifjor. Filip virker dessuten demotivert ift defensive oppgaver og det merker man tribunen ikke liker…

På det positive var Lukas Ravn Haren vår beste offensive spiller i dag, den som skapte mest og som tør å utfordre uten å nøle. Deilig å se på. Et fortjent mål og. Defensivt er Ivan stor i dag. Et par matchreddende blokkeringer, noen susende taklinger og et rutinert gult kort som hindrer en kontring etter dødball. Vi trenger akkurat sånt for å komme ut av den sumpa vi er i nå. Spillere som gir det lille ekstra på kanten av det lovlige. Ikke spillere som feinschmecker og sutrer med kroppsspråket. På midtbanen syns jeg Lange var ganske god til det siste kvarteret av kampen. Han er både kreativ og arbeidssom, og han leser spillet godt så han har mange «interceptions» som man kaller det i am-fotball.

Skulle gjerne sett Rajkovic inn på slutten. Men sånn ble det ikke. Vi tapte i alle fall ikke, men nå må det skjerpings til. Nå har vi et stykke «lette» kamper. De må vinnes, og vi må starte i helvetes satans jævla dritthamar neste helg.

Edderkoppsansene ringer som faen fortsatt. Det er nedrykksstreken som nærmer seg.