Vålerenga – Terrasseplatting, 1-1

Fredrikstad. Det er jo ikke et lag som får det til å rusle for deg når gjelder fotballag Vålerenga skal møte i løpet av en sesong. De er lissom spaghetti al a capri. (På boks)
Men de var dagens meny.

Og ja, det er færre på tribunen enn normalt. Det er egentlig ganske trist. At alle de folka som skal klore seg til billett borte mot Lillestrøm for å være skikkelig Vålerenga syns denne kampen er mindre viktig. Alle kamper vi spiller er like viktig. Er du Vålerenga stiller du hver gang, ikke bare når du syns det er fett.

FFK er en middelhavsfarer som eier  sjuendeplassen vår. En interessant statistikk er at før kampen mot oss hadde de scora 14 mål på de siste fem kampene til tross for å ha skapt lavest xG av alle lagene på øvre halvdel. Så de trenger ikke mye for å omsette.

En annen og mer dyster statistikk er at vi har aldri vunnet en Eliteserie-kamp mot Fredrikstad, altså siden 2012. På fem forsøk. At vi også har sluppet inn 42 mål på 20 seriekamper og har den svakeste defensive statistikken i divisjonen burde legge våre forventninger ganske lavt.

Men vi er jo Vålerenga, verdens beste fotballag, så vi vet vi kan ta poeng i denne kampen. Og det gjorde vi. Heldigvis.

Kampen starter ganske forsiktig. Nesten litt treigt. Håvard Nielsen som er med fra start leverer ok, holder i ball og tilfører fysikk på topp. Vi får et mål annullert etter pen avslutning av Grunde. Med 22 minutter spilt blåser Grundetjern ballen over mot åpent mål. Det gjør han også 34 minutter ut i kampen, om enn litt lavere enn 15 etasje. Men fortsatt godt over tverrliggeren, dessverre.

Egentlig er det FFK som kjører det meste i første og vi sender en varm tanke til Jarl og Kiil som rydder unna når det svikter på backene og på en midtbane som preges av å være offensivt ladet, men defensivt evneveik.

I andre omgang starter vi festen med et ganske interessant trekk fra start der Grunde og Håvard starter på høyresiden, ballen spilles tilbake til keeper som spiller lang pasning til spiss på spurt. Tror det var Grunde som skjøt? Men keeper er på jobb uansett.

Vi ser ut til å bli litt mindre overkjørt på midtbanen etter at Westergaard har kommet inn. Han virker ofte litt treg, men har et annet fysisk nærvær enn de andre i første.  Det balanserer oss og vi begynner å gjenvinne kontroll i kampen.

Men det er FFK som får uttelling. Først er det helt utrolig at de skyter utafor 49 min ut i kampen, men så lar vi de få både tid og rom. Ballen spilles ut på vår høyre, både Sjåtil og Zahid er altfor langt unna, Owasu vender litt inn og fyrer av et skudd Hedvall kanskje kunne tatt. Det er flere som skal ha ansvar for den scoringen, men det symptomatiske er at vi er ikke på. En null til gjestene fra nordens respatex.

Men det er lissom det som skal til. Igjen.
Hvorfor kan vi ikke være skarpere FØR motstander scorer? Etter dette jobber vi oss stadig mer inn i kampen, mens Raymond blir pressa stadig lavere.

Med tjue igjen på klokka legger Zahid ballen nydelig langs linja til Strand som legger hardt inn. Men igjen får ikke Grunde det til. Ballen legges på utsiden av stolpa.

Vålerenga er allikevel stadig bedre og med mindre enn et kvarter igjen av kampen får vi se tidenes dragning fra Lucas Haren da han på mindre enn tre kvadratmeter innafor FFKs 16-meter fingrer (ja) to forsvarsspillere og legger ballen hardt langs linja. Der stuper dagens bestemann Sebastian Jarl inn og scorer via underside av tverrliggeren.
E.u.f.o.r.i

Nå er vi langt bedre enn gjestene. I tett rekkefølge får Gabriel annulert et mål pga offside, men vi får frisparket som skjedde nanosekundet før uten at det resulterer i noe. På overtid skyter Sjåtil på oversiden av tverrliggeren, og på overtid av overtid hadde Westergaard scora om han hadde fått heada litt bedre.

Det ender 1-1. Litt som på Åråsen var vi det beste laget alt i alt, men igjen sliter vi med å sette de store sjansene vi har. Vi rusler ut av stadion med en viss tilfredsstillelse over at vi det var vi som kom tilbake, ikke mista ledelsen. Og en viss resignasjon over at vi ikke vant i dag heller. Vi klappa for spillerne, men vi kunne ikke juble heller. Men vi kasta ikke bluss på dem eller skrek dritt til dem mens vi gjemte oss bak masker. Det er vi som er Vålerenga.

Vålerenga er nå i bunnstriden, selv om vi er det beste laget i denne kampen. Vi vinner bare ikke. Det er surt, men vi er nære å få det til å løsne.

Det er varierende prestasjoner i laget. Man kan skjønne at det er vanskelig for Johs å sette opp laget. Og heldigvis gjør han mye bytter når det trengs.

Det er jammen varierende vurderinger blant oss som så kampen om hvordan de leverte. Noen mener Sjåtil var svak. Men Sjåtil hadde høyeste pasningssikkerhet med 91% (53/58), tredje flest involveringer (Jarl 69 med 87% og Aron med 78 og 81% er de to neste).

Westergaard er også en smule utskjelt pga sitt manglende tempo. Men han har 96% av 25 pass i andre omgang og det er tydelig hvordan han stabiliserer en vaklende midtbane.

Det vi kan samles om er at Jarl spilte en røkare av en kamp, med viktige inngripener og et krigermål. Aaron var solid også. De to midtstopperne måtte rydde mye når midtbanen og backene svikta. Og selv om Haren varierte i sine presentasjoner var han til tider god. Spesielt når han gjorde forarbeidet til vår scoring på frekkeste mulige måte.

Det er bare ni kamper igjen av sesongen. Hver kamp kan gi oss tre poeng. Hver kamp har bruk for at vi alle stiller, ikke bare når det er kult å gå på kamp for å komme på tv.
Det blir en seig høst, men dette skal vi klare. Vi er Vålerenga, alle sammen.

Facebook

Twitter