Livet i Aperopet minner litt om en gammel hockeyspiller som synes den siste sesongen var litt tung. Trenger å koble av litt i ferien, spille litt landhockey og slappe av. Barmarkstreninga ser ikke så inspirerende ut, på samme måte som iskalde treningskamper på kunstgressbaner hvor vi lekker bakover ikke akkurat fyrer opp engasjementet hos oss.
Men så kommer istreninga, og vi begynner å ane konturene av en ny sesong. Kanskje det ikke blir så ille allikevel? På tide å snøre på seg skøytene da. Du vet, det er som sirkushester og lukten av sagmugg.
Bortsett fra at lukten av sagmugg for oss er lukten av hårvoks og hva enn slags godlukt fotballspillere eventuelt har på seg. For det har jo skjedd litt i Vålerenga den siste uka.
Først kom det frem at Jokke Jonsson er ny sportssjef.
Det er jo en evig greie i Vålerenga, at når vi skal ha inn en ny person i klubben, uansett stilling og krav til kvalifikasjoner, er det jo de samme navnene som går igjen. Morten Berre. Toro Skullerud. Bengt Eriksen. Folka man ser på TV eller har gode minner om. En eksspiller og sikkert en knakende fin fyr, en grå eminense som liksom alltid er et sted i norsk fotball, og en fotballekspert som sier kule ting som “Det er gratis å trene” og “Når jeg var ung, så LIKTE vi å leke ute, vi!”.
Også Jokke Jonsson da. Fyren som PRATER I STORA BOKSTÄVER PÅ TV OAVSETT VAD HAN PRATAR OM. Dersom den lista over kandidater som sirkulerte i sosiale medier var ekte, så er nok Jokke det klart beste valget. Og for alt jeg veit er han kanskje en god signering. Jeg bare blir litt skeptisk til at det liksom er folk vi alle kjenner til som er kandidater. Hvor er de ukjente fagpersonene som ikke står og gaper på TV? For eksempel en nederlender med erfaring fra talentutvikling, akademivirksomhet, videresalg og fotballbusiness fra en utviklingsklubb? Nå blir det sikkert greit med Jokke, det blir i alle fall ikke kjedeligere. Han kan være en fargeklatt, en lynavleder for Fagermo, en humørspreder, og dersom han har halvparten så peil som han påstår, så møter vi Bodø/Glimt i Conference League-finalen om 2-3 år.
Dønnum er tilbake!
Men det som virkelig trigget oss, det var Dønnums plutselige retur. Så får haters gonna hate, men i Vålerenga er han alltid velkommen og akseptert. Dermed har vi plutselig både Taofeek Ismaheel og Aron Dønnum å velge i på høyrekant, i alle fall frem til neste overgangsvindu. Aron er klar på at han vil fortsette i utlandet, og det er fair.
Ryktemølla går (gikk)
Overgangsvinduet smeller igjen i skrivende stund. Det ryktes at Ibrahima Wadji var på vei inn, og at Amor Layouni evt skulle gått tilbake til Glimt. På en måte ville jeg forstått Amor etter den siste Ikaros-sangen om han, det var ramsalte greier. Jeg er litt usikker på hva vi skal med en spiss til, men han er jo en annen type spiss enn vi har fra før – og etter å ha sett han pisse på oss i Haugesund i fjor så er kanskje en kraftspiss det vi trenger. Men såfremt det ikke plutselig dukker opp noe nyheter på overtid så..
But laget a?
Laget ser jo eh så som så ut. Treningskamper betyr ingenting sier folk, men det gjelder resultatet. Hvis du i generalprøven ser ut som et lag uten defensiv struktur og kontroll, da lover det ikke godt for en serieåpning i Molde. Og med neste bortekamp i Bodø, så ser plutselig den hjemmekampen mot et antifotballspillende FK Haugesund rimelig stor ut. Hvis vi står med 0 poeng etter tre kamper, så har sesongen kommet skeivt ut, folk klager, og vi kommer liksom aldri ovenpå.
Da er det i alle fall betryggende at Eidsvolls store sønn har kommet tilbake, i alle fall for en stakket stund. Så bør Jocke trylle opp noe av hatten til sommeren, for da forsvinner antagelig Aron igjen.
Fotballpresident
Til slutt vil jeg skryte litt av Lise Klaveness. Som nyslått fotballpresident reiste hun rett til Qatar og talte pampeveldet midt imot, noe som selvsagt ikke ble tatt godt imot. Hun var visst både respektløs og feilinformert, må vite. FIFA-presidenten, som selv bor i Qatar, synes nok det norske bidraget var ei flue i den veldig dyre suppen de liker å gasse seg med.
Jeg følte endelig stolthet. Stolthet over at norsk fotball står opp og minner resten av fotballen på en ubehagelig sannhet: At de er en gjeng korrupte gubbejævler som gir blanke faen i alt bortsett fra makt og penger. Lise brukte litt mer diplomatiske ord, men hun sa basically det samme. Deretter står hun på TV og innrømmer at hun var nervøs, men at det var riktig å gjøre det. Hun er menneskelig og ekte.
Det er utrolig forfriskende.
Det er fint dere er tilbake!