Kampreferat: Vålerenga – Sandefjord 2-0

Etter fire tap på de fem siste hjemmekampene var det med håp jeg gikk til denne kampen. Tap for Aalesund og tap for Bodø/Glimt hjemme. Men ubeseiret borte. Det kunne umulig skje igjen, det at det blir undervurdering eller engstelse, og at man pisser bort en ledelse. 

Det så rimelig bra ut fra start. Vålerenga kjører på, og Sandefjord får knapt kjenne på ballen. Omarsson ser ut til å være involvert i omtrent alt, Alex ser ut som Ronaldinho på vingen og forsvarsspillerne til Sandefjord ser ut som de er dritings. Vi snakker klareringer i hytt og gevær, og til tider full panikk.

Allikevel, dette hadde vi sett før. Vi må sette sjansene, hvis ikke kan det bli trøblete utover. Omarssons scoring er fin. Gutten har målteft, det er ingen tvil om det. Rett mann på rett tid, han har orientert seg og sier i fra til Wæhler at han skal ligge unna, og da setter han ballen i mål. Sandefjord har sju mann mellom ballen og mål når innlegget kommer fra Grindheim, enda rekker Omarsson å sette den. Det er en grunn til at de gutta ligger på bånn i Tippeligaen.

Jeg ønsket ett mål til før pause, fordi 1-0 er ikke nødvendigvis nok hvis det kommer en svak andreomgang. Det er også verdt å merke seg at Sandefjord brenner en stor sjans på 1-0. Fyren blåser den over fra fem meters hold da forsvaret vårt havner på etterskudd.

Deretter var det duket for Wæhler. Etter massivt press er det ny corner fra Grindheim, og Wæhler header den i mål. Keeper ser ingenting, eller så står han på feil bein. Han så i alle fall ut som han var helt paralysert. Grå-Lars byttet han ut til pause.

Også var det andreomgangen da. Med ledelse. Da skjer det igjen. Ser små ut, ser litt engstelige ut. Tollås forærer nesten Sandefjord en redusering, et brukbart fotball-lag kunne satt den. Det er perioder med kontroll, men kampen jevner seg ut, og man sitter med en følelse av at et mer habilt lag kunne gitt oss problemer.

Hva skyldes denne frykten for å tape?

Kan det være at hele vestbredden står og skriker AAAAAAARGGGHHH hvis det kommer en feilpasning?

Jeg føler definitivt at det er alt for mye negativitet å høre rundt omkring, tilropene og drittslenginga fra en del folk på bredden bidrar neppe til å gjøre arbeidsdagen til gutta i blått særlig bra. Det er et problem som må taes tak i, folk må slutte å være så vanvittig negative med en gang det skjer noe galt. Men jeg er ikke sikker på om det forklarer hele problemet. Er de redde for Rekdal og trenerteamet? Det er neppe mye blomster og regnbuer som kommer i garderoben når man gjør en stor feil som koster poeng. Men skal du være i Vålerenga må du tåle et press som er tøffere enn nesten noen lag i Norge, kanskje bortsett fra Brann hvor hele byen står klare til å sage deg hvis du ikke lever opp til de totalt urealistiske forventningene folk har.

Eller er det bare mangel på vinnerskaller? Andre lag takler denslags, men vi ser det gang på gang at gutta blir engstelige og redde for å gjøre feil når man leder. Det blir høye skuldre, det blir støttepasninger, og det blir mangel på fremdrift, og nøling, som fører til feil gode spillere kan straffe oss for. Spillere som Trond Olsen, for eksempel. Sandefjord har ingen sånne, og bra er det.

Uansett må dette forandres på, for maksnivået til dette laget er bra nok til å ta medalje. Kanskje til og med gull, hvis Rosenborg får mange tøffe turer ut i Europa. Men da må gutta få huet på rett plass og få fullføre matcher. Det ligger kanskje i kortene at det blir noen myke skaller ut, og forhåpentligvis noen vinnerskaller til inn nå i sommer.

For å komponere et lag handler ikke bare om å finne spillere med ferdigheter. Det handler om å finne spillere med huet på rett plass.

Uansett, tre poeng er tre poeng. Og det var velfortjent. God sommerferie!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.