Sandefjord – Vålerenga 2-1: Vår egen største fiende

Motstander Sandefjord har startet sesongen over forventning, og tatt godt med poeng i sine kamper. De spiller offensiv fotball, presser høyt og da er det en fin anledning for våre kongeblå å få vist frem vårt spill. Fra sist er Bjørdal ute med leddbåndsskade i kneet en god periode, så da tar Strand plassen hans som høyre indreløper – Sørensen tilbake i første elleveren på venstre kant. Også i forsvar gjør trenerteamet en endring, med K. Olsen inn for Jarl.

Bakke kommenterer før kampen at Jarl ikke har spilt seg ut, men at de ønsker å rullere på stopperplass og at de ønsker farten til Aaron til Sandefjords kontringer når vi står høyt med laget. Fornuftig. Tshiembe starter som kaptein, åpenbart at han har tatt en tydelig rolle i laget når han blir gitt den tillitten. Vålerenga tar tak i kampen og styrer fra start. Hvalfangerne har forberedt seg godt, og er gode på eget «gress» med full pott og 5-0 i målforskjell mot hhv. Molde og Ham-Kam.

Allikevel klarer Vålerenga å spille seg til et par gode muligheter. Først rundt 10 minutter spilt, når Riisnæs viser at han har lagt til enda et våpen i sitt repertoar. Trekker seg inn i banen, førsøker seg på en «Jones» når han curler ballen i lengste. Stolpe ut, og kun tilfeldigheter at ikke Brajanac eller en annen hvitkledd ikke får returen. Så kombinerer vi fint på venstre siden, men dessverre holder ikke avslutningen til Strand nivået på løpet inn i boksen, så fortsatt 0-0. Så er det nesten for hjemmelaget, og kun en suveren enhåndsredning fra Sjøeng redder oss fra baklengs.

Sandefjord fortsetter å bryte Vålerengas pasningsspill flere ganger i frispillingsfasen, og da klarer ikke våre menn å skape trykk på motstander i noen spesiell grad. De lengre gode angrepene uteblir, og kun sporadisk blir det farlig. Sandefjord skaper derimot flere gode muligheter, både fordi de er gode i sitt samlede press, men mest fordi vi ikke evner å spille oss ut og frem i angrep.

Etter flere slite situasjoner spiller K. Olsen ballen i beinet til motstander, som triller videre til Sigurdason og 1-0 til hjemmelaget. Utrolig unødvendig, og en varslet skåring. Så slår vi raskt tilbake, en rask og kort corner til Lange setter Sandefjord i ubalanse. Han drar av en mann etter en lekker overstegsfinte, spiller hardt inn foran mål hvor Ambina etter hvert får satt den ned i nærmeste. Deilig! Og absolutt ikke ufortjent etter 2 gode sjanser innledningsvis. 8-0 i cornere til Vålerenga sier også litt om kampbildet, dog hadde Sandefjord både flest og mest nøyaktige pasninger.

2. omgang starter relativt jevnt, uten de store sjansene. Ingen bytter fra vår side, Bakke&co står jo ofte lenge med de samme 11’er. Vålerenga begynner å etablere et trykk og det er tydelig at Sandefjord sitt høye press begynner å merkes. De er ikke like hardt oppi, og når Vegar og Hagen kommer inn etter timen spilt gleder jeg meg til at Vålerenga skal bite seg fast i offensiv sone og presse på for ledelse og seier foran rekordstore 1.700 fans fra hovedstaden.

Det er derimot Riisnes ikke enig i, han er altfor seint inne i en motstander og pådrar seg relativt unødvendig sitt andre gule – rødt kort og plutselig er vi 10 mann. Dette skremmer vannet av hele trenerapparatet til Vålerenga, det legges om til 5-4-0 og ultradefensiv tilnærming totalt blottet for kontringssterke. Det holder i noen minutter før Sandefjord setter 2-1. Er det riktig strategi med en halvtime igjen på klokka mot et middels eliteserielag når momentet i kampen er på vår side?

Tviler, for når vi skal slå tilbake har vi lite å komme med bortsett fra et skudd fra Hagen som hadde fortjent en bedre skjebne. Tross 8 minutter tillagt tid er det totalt hawaii fotball over hele fjøla, og alt av spillprinsipper og offensivt mønster er kastet over bord. Dritt. 7 kamper spilt, 2 seiere og 9 skårede mål.

Det er vanskelig å se hva laget prøver å få til offensivt, og målsjansene kommer fra enkeltprestasjoner kontra tydelig eget spill. Igjen er Vålerenga motstanderens beste spiller, og bidrar i stor grad til sjansene som skapes mot oss. Det gode med det er at det bør være enkelt å gjøre noe med; det negative er at det skjer flere ganger i hver kamp uten at det gjøres noen tydelige endringer. Laget mangler BÅDE bakromstrussel og evnen til å spille opp på feilvendte spillere, og da er det kjekt å være motstander. De tre neste kampene blir helt avgjørende for hvordan sesongen vil se ut fremover.

Vi hadde troa på å kunne utfordre opp imot 5-6 plass, akkurat nå er det vanskelig å si hvor gode Vålerenga er. Laget ligner mer på en middelhavsfarer, og da er ikke veien lang ned til røkla over nedrykkslagene heller. All ære og kudos til supporterne som dro på tur. Jeg synes de hadde fortjent et offensivt trenerapparat som hadde turt å satse på seieren etter det røde kortet. Ikke bare for syns skyld, men fordi det hadde gitt større mulighet for poeng.

Stjerner:
3 stjerner – Brice Ambina – Er en kjempe på midtbanen defensivt, setter i gang angrep og får seg en scoring.
2 stjerner – Magnus Sjøeng – Gjør en kjemperedning på 0-0 og har flere gode inngripener. Får ikke gjort noe med målene imot.
1 stjerne – Carl Lange – Agressiv i presset, med å skaper flere sjanser. Fint forarbeid til Ambina.