Et Vålerenga i nasjonalfarger lykkes ikke med å overkjøre et lag med Stangebiff som spiller kynisk på sine evner.
Granted, vi mangla to av de mest kreative spillerne våre, og så måtte vår til da bestemann Petter Strand ut. Men vi er på hjemmebane, og HamKam skal være en nedrykkskandidat. Og med unntak av spissplassen (ouch) skal vi ha nok gode spillere til å håndtere dem, skal vi ikke?
Vi starter friskt, og ser ut som et mye bedre fotballag enn bestefars beste gutter. Og det gir resultater, etter bare åtte minutter er det noen fine kombinasjoner som ender i mål for Vålerenga signert Carl Lange. Deilig. På det tidspunktet tenker man at dette blir festen der vi sodomiserer folk som er vant til å bli sodomisert.
Men sånn ble det ikke. Gradvis kjennes det ut som det jevner seg ut. Og etter en halvtime legges det inn på en bonde som nikker videre til en annen bonde. Som ikke blir håndtert av vårt forsvar. 1-1.
Andre omgang leverer dessverre heller ikke for oss. Mens bestefars beste sædceller henger nogenlunde med i første er det nesten bare Vålerenga i andre. Thorvaldsen som har kommet inn leverer noen gode avslutninger, og ydmyker venstrebacken til HamKam. Men tidligere Vålerenga-keeper Sandberg eller stengene redder. På tross av vedvarende trøkk fra Oslo Øst sine beste gutter ender det hele 1-1.
Et godt resultat for lammeskjenderne og et svakt resultat for oss, dessverre. Så kommer etterpåklokskapen, hva skjedde egentlig?
Vel, under og etter kampen opplever jeg at det er mange, kanskje flere enn vanlig, meninger om kampen. Noen mener HamKam var ræva, og at vi var enda mer ræva. Andre mener vi var ganske gode, men tannløse. Noen mener Vegard var god, andre mener han var svak. Bare som et eksempel. Mange syns Eliasene (begge) var svake. Dette var nok en kamp som leses ulikt med ulik promille. Men når jeg blir usikker går jeg til statistikken. 60% ballinnehav, 23(!!!) skudd hvorav sju på mål (!) og XG på 1,12. Det er en historie om et fotballag som dominerer en kamp, men er for tannlause foran mål.
Og som klisjeen går: dette var en kamp vi skulle vunnet. Det kjennes i det hele tatt ut som vi er et lag nesten er veldig gode. Det eneste vi ikke kan forbedre med nåværende stall er midtspissrollen. Hverken Brajanac eller Mees får det til. Om det er dem eller service til dem vet jeg ikke. Og kanskje løsner det. Men ellers kjennes det ut som det henger på få, men grove feil. Og marginer. Kanskje vi trenger litt mer kynisme og ydmykhet, vi slipper ikke like lett unna som i Obos. Neste gang kanskje?
Vi tar med et par utenomjordiske kommentarer: – Respekt for at vi alle gjør som supporterpolitiet sier og koser oss under plast i 45 min (pun intended). Det så jævlig fett ut da, og en flott hyllest til Hengern.
– bra kaos på lille øst i pausen (og det er forståelig, respekt til crewet som prøver løse det)
– hvorfor i helvete går de innavla spillerne ikke til sine supportere etter kamp, men heller provoserer oss? Er de så keen på sex med noe annet enn dyr?
– Og viktigst av alt: tusen, tusen takk for innsatsen, Christian Borchgrevink. Du vil alltid være en ekte Vålerengagutt og legende for oss. Gode skills og innleggsfot er en ting, men du har alltid gitt alt på banen. Og da det var som verst i 2023 stilte du opp som en mann, med Oslo Øst i ryggen, selv om du selv også bomma.
Noen tror man husker best de som var stjerner i spillet. Vi husker best de som var sjela til klubben. Lykke til i Skottland.
Taggern
Også en liten rant fra skog:
Jeg er enig i alt Taggern sier. Det er vanskelig å vite om det er service til Brajanac eller om han rett og slett ikke er god nok. Sannsynligvis er det en kombinasjon. Men vi ser ut til å ha trenere som tror de fortsatt har Andrej Ilic foran der. Brajanac kan ikke skape alt mulig på egen hånd.
Ellers irriterer jeg meg over det jeg har irritert meg over i ca 25 år med norsk fotball: Naive, pirkete dommere som synes de gjør en kreminnsats med å aktivt hjelpe det saboterende laget med å ødelegge spillet.
Case in point: Vi sliter med å spille ut HamKam når de ligger etablert fordi de er gode til å posisjonere seg, og parkerer bussen. Så da må vi ta de overgangene vi kan, og nesten hver gang vi gjør det så blir spilleren vår revet ned eller sparket på hælen. Frispark og gult kort, selvsagt. Det gule kortet utbelir som regel. Men vi vil ta frisparket fort for å få fortsette overgangen. Da iler hoveddommer til: APPAPPAPP! Ballen skal ligge DER ikke DER, eller ballen LÅ IKKE HELT STILLE.
Også må vi trekke ballen tilbake og begynne igjen, mens HamKam kommer seg tilbake i etablert forsvar og takker og bukker. Dette skjedde gang på gang på gang.
Det er sikkert riktig etter regelboka, men det ender med at dommer bistår det saboterende laget i å ødelegge kampen. Det skjedde i Sandefjord til en viss grad, men det var veldig mye mer åpenbart 16 mai mot HamKam. Eller MARKAAM eller hva de prøvde å si der borte. Hvorfor MÅ det være sånn, NFF? Hvorfor kan man ikke få ta det raske frisparket og fortsette angrepet?
Stjerner, litt vanskelig denne gangen:
Stjerner:
3 stjerner – Carl Lange – Åpner ballet med scoring, står bak mye av det vi har. Må ut på venstrekant etterhvert.
2 stjerner – Filip Thorvaldsen – Friskt innhopp, tar med biffen på Kamma på et par løpeturer. Kunne ha blitt matchvinner med litt tur.
1 stjerne – Vegar Eggen Hedenstad – Hadde han fått rødt for den albuen tidlig hadde han definitivt ikke fått stjerne. Men holder greit kontroll på sin side og slår noen greie innlegg.
