OBS: saken er skrevet før KBK-kampen
Åtte seriekamper av Eliteserien 2020 er spilt og Vålerenga er på medaljeplass.
Selvfølgelig veldig gledelig men også overraskende og rart. Jeg mener, hvordan skjedde det? Jeg tar på meg mine analytiske supporterbriller, som ofte er verdt like mye som de fleste fotballeksperter, for å prøve å plassere årets Vålerenga i båsen de hører hjemme i.
Rent bortsett fra fokus på unge, lokale talenter har Dag-Eilev Fagermo tatt med en sårt savnet stram defensiv organisering inn i laget. Denne mangelen har vært savnet lenge. Ja, jeg vil si siden 2007. Det har vært så stor mangelvare at man skulle tro Vålerenga som klubb ikke kan inneha denne kvaliteten. Spesielt når motstander la innlegg inn rommet bak vår keeper var det bare deres egen udyktighet som kunne hindre mål. Jeg er fortsatt nervøs hver gang dette innlegget kommer, men har hatt mindre å frykte i 2020.
I tillegg har det kommet inn den like savnede kynismen. Viljen til å ofre eget finspill til fordel for destruktiv møkkafotball – til forargelse for våre motstandere. Drittfotballen vi har blitt utsatt for i alle år. Hevnen er søt, bønder. Ja, Vålerenga skal fortsatt ha ballen i laget og spille underholdende fotball, men det betyr ikke at vi skal være naive. Spesielt ikke med tanke på hvor glade vi er i kort i år. Litt mer om det senere.
Vi har kanskje ikke scoret så altfor mange målene enda (11 mål) men av målene vi har scoret har fire kommet på dødball. Jeg har ikke tallene men putter jeg fingeren i været og kjenner på vinden, er det like mange dødballmål som Vålerenga har scoret de siste fire sesongene til sammen. Dette er ikke medberegnet de to straffescoringene, men når vi er inne på dem.
Dommeravgjørelsene har også hatt noe å si denne sesongen, i begge ender av banen. Når sist fikk Vålerenga tre straffer innenfor sesongens første seks kamper? Eller i løpet av en hel sesong? Jeg kan huske den gangen da Vålerenga fikk sin første straffe på to sesonger godt inn i 2016-sesongen. Det har ikke akkurat kommet flust med dem i etterkant, uansett hvor mange vi skulle hatt. Vi værbitte VIF-supportere ser fortsatt på straffer som en raritet på linje med stram defensiv organisering. Likevel skulle vi nok hatt et par straffer til i år.
Så må vi snakke litt om kortene. Eller skal vi kalle det østkantens egen versjon av 52 plukk-opp. La oss legge fra oss snakket om de kortene vi ikke skulle hatt, som jo har ført til to røde kort. De aller fleste har vært fullt fortjente. Det kan vitne om slitne spillere og upresishet. Samtidig vitner det kanskje om stor offer- og vinnervilje. Forhåpentligvis klarer vi fremover å kutte ut de mer unødvendige kortene.
Hva så med laget som helhet? Med noen unntak virker det som spillerne har klarere roller i år individuelt, som igjen styrker det kollektive. I første omgang av hjemmekampen mot FK Haugesund rullet vår bakre firer ballen fra side til side i håpet på å finne svakheter i Haugesunds defensive organisering, og viste i dette tålmodighet og selvtillit til eget spill. Samtidig viste den hvor avhengig Vålerengas spillestil er av ballsikre individualister for å faktisk skape noe. Aron Dønnum er selvsagt i denne rollen, med Deyver Vega og Osame Sahraoui i bakhånd. Ja, kanskje vi får i gang Odin Thiago Holm snart også. I tillegg har vi endelig hodesterke kjemper, som Matthìas Vilhjàlmsson og Benjamin Stokke, til å vinne de viktige luftduellene fremover.
Men viktigst av alt. Den store forskjellen på Vålerenga i år sammenlignet med altfor mange tidligere utgaver er løpsstyrken og innsatsviljen. Fagermos enkle prinsipp om at skal man spille for ham må man løpe. Vålerenga er alltid et lag som inneholder kvaliteter de fleste nordiske lag bør misunne oss. Men talent alene er ikke nok hvis du faktisk ønsker å oppnå noe. Tilsvarende oppgjør med årets første åtte kamper ga i 2019 et enslig poeng og 2-14 i målforskjell.
Kanskje det eneste som står mellom Oslo Øst og verdensherredømme er det ene ekstra løpet. Det er lov å håpe at Vålerenga har begynt å forstå dette.
