Spalta i Dagsavisen – fredag 7. august: Alle farger er vakre

Ved noen anledninger blir ikke spalten vår i Dagsavisen lagt ut på nett. Her får du spalta fra 7. august, til glede for nye lesere.

Vi har et ansvar ovenfor den oppvoksende generasjonen, men hvor mye skal våre sportslige preferanser overskygge dette ansvaret.

Når vi er unge betyr rollemodellene våre ofte mye mer for oss enn hva vi kan forestille oss. På slutten av nittitallet var det en skole på Bekkestua som fikk besøk av to Stabæk-spillere. De to spillerne, deriblant Petter Belsvik, tok rundturen på skolen og de fleste elevene var henrykte over å få besøk av to fotballspillere fra norsk toppnivå. Vel, med et unntak. I en førsteklasse, der de andre elevene flokket seg rundt de to spillerne, satt en gutt igjen på plassen sin med armene i kors. Tydelig misfornøyd. Petter Belsvik så gutten og gikk bort for å hilse på. Det kunne jo hende at gutten var blyg. Tipper også tanken slo Petter om at han nå kunne skape et minnerikt møte for denne lille gutten, på lik linje med den historien min far forteller meg om da han som ung keeper i Vålerenga fikk en spontan trening med selveste Henry «Tippen» Johansen. Men dette ville ikke guttungen ha noe av og stormet fly forbanna ut av klasserommet. Læreren fulgte etter. «Hva er det som er galt? Vil du ikke hilse på spillerne?». Gutten fnyser og svarer høylytt. «Hilse på de jævla bønda der!!!».

Dette var altså minstemann til et par ivrige VIF-supportere som da hadde forvillet bostedsadressen inn i Stabæk-land, hvis noe kan kalles det. Historien får meg til å tenke på oppveksten til min egen datter, som ligger ved siden av meg akkurat nå og gjør det vanskelig å skrive. Vi bor riktignok midt i tjukkeste Vålerenga-land, så det er liten fare for at hun får besøk av spillere fra konkurrende lag i toppfotballen når hun en dag må innordne seg skolepulten. Men spørsmålet jeg må stille meg selv, er det noen opplevelser jeg raner henne for ved at jeg er en såpass ivrig VIF-supporter som jeg er? Vil det ha noe å si for hennes livskvalitet? Ja, foruten manglende sportslig suksess. Kona utjevner mye av min ivrighet, siden hun på ingen måte vokste opp som noen VIF-entusiast. Visstnok skal venninnegjengen hennes ha reagert med en viss grad av avsky da de fikk vite at drømmegutten hun hadde møtt var en ivrig VIF-supporter. I hennes krets var nok ikke sånne som meg noe å samle på. Ja, det er vel her jeg burde nevne at hun vokste opp i Oslo sentrum. Så med det i tankene er det jo veldig bra at jentungen har en far som er Vålerenga-supporter. Også er jeg jo en knallbra fyr. Det har mitt barns farmor, som vokste opp på Valle, sagt til meg. Tror kona er enig hun også, innimellom. Men det var jo også barnets farmor som satte spørsmålstegn ved noen av klærne til barnebarnet. Spesifikt en sennepsgul body med en leopard på. Eller gult med svarte detaljer, som det kommer igjennom på MMS. «Gult og svart er alltid feil» er et mantra jeg har gjentatt det i denne spalten flerfoldige ganger. Men hva om jentungen faktisk liker gult og svart? Skal hun hindres i å like disse fargene fordi pappa reagerer negativt når han ser dem? Verdens tøffeste superhelt, Batman, bruker jo ofte sort med gule detaljer. Regnbuer har gult i seg og hvem liker vel ikke dem? Det er vel kanskje greit å ikke være altfor strikt på hva jeg godtar i eget hjem. Jeg vil kanskje ikke være noen pådriver, men jentungen skal ikke føle at hun hindres i å like hverken farger eller andre ting. Selv om jeg i det risikerer at hun begynner med golf, ønsker seg hest, finner organisert religion, elsker dansband, eller kler seg aktivt i fargene småfuglene fra stasjonsbygda identifiserer seg med. Ikke at det ser ut til å bli så stort tema fremover, med tanke på hvor strålende det går for dem i Obosligaen. Det er overhengende risiko for at barneskoler i Lillestrøm-området i fremtiden får besøk av spillere fra Ull/Kisa eller Strømmen.

I morgen kommer et lag til Valle som spiller i gult med sorte detaljer, uten at det plager meg nevneverdig. Bodø/Glimt er årets askeladd og de aller fleste lever nok godt med at de tar seriemesterskapet denne annerledes-sesongen, foran antiklubben Molde. Men vi skal ikke gjøre det lett for dem. Vålerenga lever jo sin egen askeladd-tilværelse, uten å vinne over den norske befolkningen i like stor grad. Men de vinner meg der de spiller i sine vakre blå drakter med røde detaljer. Jeg er ikke helt sikker, men det virker som datteren min også liker fargene. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.