Vi må ha en egen idrettsminister

Bilde
Kultur- og likestillingsminister på “jobb”. Foto: Abid Q. Raja / Twitter

Pandemien har rammet idretten hardt, og det kan virke som om de ansvarlige politikere ikke har så mye fokus på akkurat det.

Ettersom jeg ikke har blitt trukket ut til å se eliteseriefotball ennå, var det svært gledelig da Vålerenga Fotball Elite åpna opp for publikum på rekrutta sist uke.

For å kunne få sett Vålerenga 2 slå Tromsdalen 2-1 sist søndag måtte jeg oppgi personalia da jeg søkte om billett – en billett jeg kunne søke om fordi jeg har sesongkort. Ved inngangen var det sjekk av sesongkort opp mot min ID. Så måtte jeg krysses av på en liste før jeg kunne spasere ut på tribunen. Hadde man sesongkort, men ikke hadde bestilt billett på forhånd, måtte man oppgi personalia før man fikk komme ut på tribunen. Ved kampslutt måtte alle disse detaljene samles og sendes inn så eventuell smittesporing kunne settes i gang umiddelbart.

På tribunen var reglene de samme som når A-gutta spiller eliteball: Kun lov å bruke seterader med partall, og det skulle være minimum to tomme seter mellom hver tilskuer på raden. Så da Dag Eilev Fagermo og Kenneth Dokken satte seg på en oddetallrad, fikk de beskjed om å flytte seg ett hakk lengre ned. Og siden ett ledig sete mellom de to vålerengatrenerne ikke var nok, fikk de beskjed om å flytte litt lengre fra hverandre. Reglene er for alle; både bitre bloggere og Norges mest profilerte eliteserietrener.

Ute på banen blir fotballene desinfisert, det samme med alle flater og garderober inne. Både ansatte og frivillige får målt temperaturen sin, mens spillere og støtteapparat blir testet på daglig basis.
Og slik er det når A-gutta spiller i eliteserien og damene spiller i Toppserien.

294 kamper har vært spilt i Norge denne sesongen, og det er 0 smitte.
Fotballen har gjort alt de skal – og mer til – men regjeringa nekter allikevel å åpne opp for breddefotballspilling for de som er over 20 år. I stedet har de valgt å åpne grensene så folk som er uteksaminert fra Livets harde skole får handle billig rullings og bacon i Sverige, og reise til «Syden».

De farlige pubene

Men hva med pubene? Det er jo de som er verstingene, og som blei kasta under bussen ved første anledning, ikke sant? Da pubene endelig fikk åpne opp igjen før sommeren, var det krav om kun sitteplasser, én meter mellom bordene og en haug med andre krav. Vålerengas tre puber, Vålerenga Vertshus, Øst og Bohemen, gjorde som de skulle. De har flere folk på jobb, har markert tydelige grenser for hva som er innafor og er ikke flau for å kaste deg ut om du bryter disse. Få steder har oftere «tilfeldige» skjenkekontroller enn disse tre pubene, men de har aldri fått så mye som tilsnakk. Når pubene åpnet opp igjen gikk personalet på Bohemen bokstavelig talt rundt med tommestokker i baklomma – en smart og artig påminnelse til folk om å holde avstand.

For å se en vålerengakamp på en av disse pubene må du reservere bord flere dager i forveien. Du blir pent nødt til å stå i inngangen og vente til en ansatt viser deg hvor du kan sitte. Og når puben er 1/3 full er døra stengt. For det er kapasiteten. Og det spiller ingen rolle om du en tidligere daglig leder i Vålerenga eller en tilfeldig fyr som vil se litt engelsk fotball.
Skal du bestille øl på Bohemen er det tydelige merker på gulvet om hvor du bestiller, og hvor du skal stå i kø. Og tar du på bardisken får du et kremt og en påminnelse om at det er fy-fy. Du får ingen advarsel nummer to. En dispenser med antibac står ved inngangen så du kan sprite henda før du spriter ganen.

Det har ikke vært noen smittetilfeller på Vålerengas puber etter gjenåpninga. Faktisk har det vært nesten ingen smitte på et utested i Oslo etter gjenåpninga. På tross av dette, er det utelivsnæringa som fikk de første restriksjonene nå som viruset er på full fart tilbake.

Hva nå?

Det er allerede klart at det ikke blir fotball fra 4. divisjon og nedover på herresida med det første. NFF har sendt inn ønske om å åpne Norsk Tipping-ligaen for menn og 2. divisjon for kvinner i tillegg til gatefotballen i første omgang. Om dette skjer gjenstår å se. Om det er mulig å gjennomføre en sesong er helt i det blå, men det begynner å se umulig ut.

Det blir heller ikke økning i antall tilskuere.

For utelivsbransjen er det allerede innført skjenkestopp ved midnatt. Ingen av de særdeles strenge smittevernsreglene er i nærheten av å bli lettet.

Regjeringa har stort sett gjort en bra jobb så vidt jeg skjønner. Bare det å høre på ekspertene er jo kontroversielt for mange i disse dager, og sånn som den Oransje Mussolini holder på skal vi kanskje være glade vi har politikere i dette landet som er mentalt på ca samme planet som resten av oss. Cirka.

For når det gjelder idretten er de langt ute i verdensrommet, i et stort, tomt vakuum. Man kan lure på om de rett og slett ikke skjønner hvordan frivillighet og breddeidrett fungerer. Det er ingen bombe at en høyre-ledet regjering prioriterer boomere med feriehus i Spania. Det er heller ingen bombe at de prioriterer næringsliv. Det er helt greit det, folk trenger jobb.

Men jeg blir overrasket om Norge går igjennom denne krisen uten at noen idrettsklubber går dukken, med alt det innebærer for lokalsamfunn, medlemmer og ikke minst barn og unge. Samtidig har vi en kulturminister som er mer opptatt av å jage ledervervet i partiet sitt og posere på insta enn å faktisk jobbe – slik ser det i alle fall ut. De gangene han prater med idretten virker det som det bare er for å bli avbildet i en ny klubbdrakt.

Idrettsminister

Nå har han bedt idretten selv lage en prioriteringsliste, slik at de forskjellige særforbundene blir tvunget til å krangle innbyrdes. Det er graverende, og helt unødvendig. Skal håndballen måtte argumentere at de er mer verdige til å få begynne med idrett enn ishockey eller orientering eller noe annet? Hvorfor det, egentlig? Det eksisterer ingen knapphet som gjør at det skal være nødvendig. Det henger ikke på greip.

Nå, mer enn noen gang, ser vi at Norge mangler en egen idrettsminister. En person med erfaring fra breddeidrett, som skjønner hvordan idretten funker. Hvordan klubber drives, og hva de betyr for lokalsamfunnet de er i. Flere har tatt til orde for det under pandemien, blant annet tidligere landslagsspiller og oppegående fotballspiller Tom Høgli.

Vi kan ikke ha en kultur- og likestillingsminister som flakser rundt for å dele ut alle de tusentalls prisene i kulturlivet, også skal han liksom håndtere norsk idrett i krise på si. Idrett er ikke en gang i tittelen hans.

Det er i det hele ganske rart at en idrettsnasjon som Norge, hvor det å være frisk og rask er en så viktig del av kulturen ikke har prioritert en egen idrettsminister. Og nå når krisen er her, så får idretten svi for det.

Teksten over er skrevet i jeg-format, men hele Aperopet står inne for den.

Èn kommentar på “Vi må ha en egen idrettsminister

  • 20. august 2020 i 10:51
    Permalink

    Veldig bra oppsummert! Men klovnen i ulike klubbdrakter er vanskelig å bli kvitt. Møter opp på Aspmyra i Glimt drakt og beslaglegger to plasser på kampen på supporterne sin bekostning.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.