Så var dagen her, som vi har gledet oss til i flere år. Åpningskampen.
Det var med litt dårlig samvitighet to mann fra Aperopet fikk seg plass på pressetribuna til denne kampen. Vi var der for å skrive om åpningskampen, men vi er også supportere. Dette var noe vi rett og slett måtte ha med oss, selv om de fleste er snytt for opplevelsen av denne historiske kampen. Og hvis du lurer, så benytter vi oss ikke av denne muligheten til fotballen, selv om vi sikkert kunne gjort det. Litt av solidaritet, og litt fordi det egentlig er litt småtrist å være tilstede på en Eliteserie-kamp med 200 tilskuere. Kampreferatene skriver vi fra sofaen. Men tilbake til Jordal:
Å gå inn i Arenaen for første gang var selvsagt spesielt. Vi gikk inn i øverste etasje, oppe ved Jordal Terasse. Der er pressetribuna. Når døra slår opp står lyset mot deg. Også kommer lukten. Lukten av nyoppusset leilighet, eller litt byggeplass. Der nede er isen, badet i sterkt lys som en hvitmalt scene, omkranset av røde seter. Fra toppen ser det litt bratt ut, og det føles mer intimt enn den gamle hallen. Sitter du på første rad er det nesten så du har kneet i vantet. Banen er merkbart smalere, med NHL-mål. Spilleren som stiller seg opp i dropp på yttersiden av sirkelen står med rompa nesten i vantet.
Hallen er delt i to, med en nedre ring, og en øvre som er halvmåleformet. I mellom er det VIP-losjer halvveis rundt. Også er det vel mingleareal resten. Oppe, bak setene, er det også mingleareale med grei plass. Skiltinga er god, og det er plenty med kiosker. Popcorn-osen fra den gamle hallen var ikke med, da kioskene ikke var innredet enda.
Det sortmalte taket bøyer seg ned over isen slik at det skaper en slags intim grotteaktig følelse, samtidig som svaien fra det gamle taket bevares. Det ser virkelig ut som et Jordal Amfi 2.0. Bak den store svingen opp mot Jordal Terasse er det store panoramavinduer, men gardinene var trekt for.
Det er noe dere bare må fikse med en gang, Vålerenga. La de stå oppe. La kidsa i nabolaget stå der med nesa mot glasset. Voksne gidder ikke stå og henge der hele tida, og ungene har ikke råd til billett uansett. Men jeg har ikke tall på hvor mange supporterhistorier som begynner med “Vi hang over gjerdet” eller “Vi sto utenfor og så inn”. De vinduene er bokstavelig talt utstillingsvindu for hva en kan oppleve på innsiden.
Det er klart det var en spesiell følelse. Men også vemodig, fordi det var jo nesten ingen andre der. Det var ikke 200 supportere på langsida, kanskje 100? 80? Dette er vel sesongkortholderne som var heldige og vant lotteriet. På den andre siden var det politikere, funksjonærer og dignitærer. Men før du flyr i fistel og ringer Jordal: Det er jo sånn det måtte bli. 200 er 200. Og til en åpningskamp må det være med en del VIP’er, politikere, og ikke minst gamle helter og andre frivillige.
Sjela er forøvrig ikke borte. Litt Vålerenga-kålabi var det selvsagt. Mikrofonen sviktet da Abid Raja skulle holde tale (kanskje like greit), og klokka måtte etterjusteres. Alt er nytt, og man må bli vant til åssen ting funker. Det symboltunge første målet ble scoret av en eller annen svenske på Grüner. Men gutta vant til slutt, og mannen bak comebacket var passende nok Jonas Oppøyen, en ekte Vålerenga-gutt.
Så gikk du glipp av noe ved å ikke være der? En symboltung kamp, men nei, egentlig ikke. Fakta er uansett at dette ikke føltes som en fest. Det føltes mer som en treningskamp, bortsett fra at den ble innviet av kulturministeren og forbundssjefen. Det var nytt, rent og pent, men også jævlig kaldt og.. litt ubebodd, som en tom leilighet som bare venter på folk og liv. Og uten fulle tribuner, unger som flyr rundt og selger lodd, popcorn-os og alt som vi er vant med, så føltes det mest ut som en pilotepisode, en slags ventegreie eller testkjøring før den virkelige festen.
For den har dere ikke gått glipp av, den er bare utsatt.
