Extreme makeover

På ett år med Dag-Eilev Fagermo har Vålerenga gått fra å være “typisk Vålerenga” som “alltid” feiler og “alltid” er mer ræva enn forventet, til et av Norges beste lag som leverer når det forventes.

Vålerenga er nå et av norges best organiserte lag, ubeseiret på hjemmebane i 2020, sterke på dødball. Slipper nesten ikke inn mål. Bronsemedaljører. Med mange unge, lokale spillere. Det er jo det vi alltid har ønsket oss!

Forgjengerne

Dette har fått meg til å innse at jeg nok var for tolerant ovenfor Deila, og også Martin Andresen. Felles for de begge er at de var trenere som sa de rette tingene, mens det skulle vise seg etterhvert at de ikke hadde evne til å gjennomføre det i praksis.

Lagene deres, kanskje spesielt Martins, viste glimt av storhet, og Martin vant jo faktisk en tittel. Men det ble liksom ikke noe mer. Under Deila var alle tegn på utvikling åpenbart fake news. Det var ett steg frem og ett tilbake.

Høsten 2019 var helt grusom, og det var åpenbart at Deila hadde mistet garderoben. At klubben valgte å fornye med han på det tidspunktet er helt sinnsykt, men takk og lov ble vi reddet av de med mer penger enn vett.

Grunnen til at jeg alltid har ment at trenere skal få 2-3 år på å skape “sitt lag” er fordi vi ser hvordan det går med klubber som bytter trener ofte. De åker ut, og det tror jeg er fordi spillergruppa nærmest lærer seg at de ikke trenger å prestere fordi de bare henter inn en ny trener. Det blir en ukultur. Hovedtreneren er lagets leder.

Når trenerjakten så kom i gang, så var jo ikke Fagermo en gang på lista vår. Mest fordi jeg trodde han aldri ville forlate Odd, men også fordi jeg og mange andre nok har undervurdert han. Han ble nok i Odd for lenge. Våre navn var hovedsakelig Lars Bohinen, Marti Cifuentes og Jørgen Isnes. Kjetil Knutsen ble også nevnt, men vi konkluderte vel med at han neppe gadd å forlate prosjektet i Bodø for oss. Det var nok lurt.

Som hånd i hanske

Når ryktene begynne å komme om at det var Fagermo som var på vei fra Telemark, så falt plutselig alle brikkene på plass. Hvorfor ikke?

Hvorfor skal vi ikke ha en sta, litt frekk og breial fyr som trener? En klar spillestil, ikke redd for å utvikle unge spillere, og generelt ikke redd for noe som helst? Klart, det er et rimelig stort steg opp å ta over Vålerenga, men når vi hører om prosessen og hans motivasjon så er det ikke tvil om at han går inn i dette med hud og hår. Jeg tror også vi har truffet blink på assistentsida med Kenneth Dokken. Han har bla ansvaret for dødballer, og der har vi sett enorm forbedring.

Ikke lenger de hjelpeløses hjelper

Litt tidlig å si at vi har fasit etter en sesong, men dette har jo gått over all forventning. Jeg tror Vålerenga nøt godt av en utsatt seriestart, så de nye trenerne fikk mer tid til å hamre inn det glade budskap i spillerne.

Laget har opptrådd med mer og mer soliditet, og den velkjente høstknekken kom aldri. Og når vi møtte et desperat Start-lag i siste runde, med medalje på bordet sjøl, da kom ikke magaplasket heller.

Gutta gikk rett i strupen på Start, og knuste alle håp og drømmer iløpet av få minutter. Det var rett og slett nydelig å se på. Og det fikk meg til å innse at det faktisk er mulig å fundamentalt endre hvordan et lag opptrer på relativt kort tid – Vi har bare knapt sett det i Vålerenga noen gang, i alle fall ikke siden 2004 – og da var det et dyrt lag med mer fri flyt og improvisering fremfor en satt spillestil med knallhard jobbing og bra organisering. Det er utrolig deilig når treneren står og jager gutta opp og ned banen fra sidelinja. Dette er en fyr som bryr seg, og han fremstår som perfekt for Vålerenga.

Nå får vi forhåpentligvis lov til å komme tilbake på tribunen, i tide til Vålerengas deltagelse i historiens første UEFA Conference League.

Fagermos første sesong i Vålerenga har vært mildt sagt godkjent.