Fotballen trenger aktivisme

Fotballen er verdens største og kanskje eneste globale bevegelse. Det er den eneste arenaen hele verden møtes rundt et felles sett med regler, og en relativt lik forståelse av hvordan aktiviteten skal utøves. Det gir store mulighetsrom, men gjør den like sårbar for utnyttelse fra kjipe krefter.

Som aktivist i bevegelsen for at Norge skal boikotte Qatar-VM var den vanligste innvendingen jeg hørte at vi må holde politikken unna fotballen. Dette kom fra folk som åpenbart tenkte at det å spille VM i et shariadiktatur er en upolitisk ting. Mange har ikke forstått at Qatar kjøpte seg VM for å bruke det politisk. For å kaste glans over regimet, og for å gjøre regimet til et kjent land i verden. Qatar er i stadig konflikt med sin mye større nabo Saudi-Arabia, og dersom verden ikke vet at Qatar finnes så er de et lett mål. VM er også nyttig for å justere bildet vi har av en notorisk bryter av menneskerettighetene. Det er VM 2022.

Russland hadde VM i 2018. I åpningskampen spilte Russland mot Saudi-Arabia. Og på ærestribunen satt FIFAs gjennomkorrupte leder Gianni Infantino i trivelig passiar med Vladimir Putin og kongen av Saud-Arabia. Russerne er ikke redd for å bli invadert av noen, men de er opptatt av imaget sitt.

Flere andre mesterskap i fotball og andre idretter kjøpes også av land med lignende motiver. Så når vi sier at nok er nok, dette vil vi ikke være med på, så er det VI som drar inn politikken? Å nei du, politikken er der allerede. Vi pusher tilbake.

Pride

Det vakte stor oppmerksomhet da Ungarn vedtok diskriminerende lover mot det de kaller homofil “propaganda” nylig. Samtidig sitter vi og ser EM fra Orbans Budapest og det som kunne vært et herlig bilde på fantastisk støtte til et tappert landslag. Men det gir en bismak når man ser den store svartkledde gjengen bak mål, og deres markering mot at enkelte spillere går ned på kne før kamp for å markere motstand mot diskriminering.

Da Allianz Arena ville markere Pride i regnbuefarger før Tysklands kamp mot Ungarn satte UEFA foten ned. Hånei, vi kan ikke drive med politikk, vi. Samtidig markerer UEFAs egne kontoer Pride i sosiale medier. Streisand-effekten er veldokumentert, og måtte komme. Det ble regnbue-overload i Tyskland og på nett.

Deretter kommer Åge Hareide på banen og mener at fotballen må holdes fri fra politikk og propagandasaker som Pride. Der er det ordet igjen. Propaganda.

Justin Fashanu var fra Hackney i London, med foreldre fra Nigeria og Guyana. Han var et stort talent og den første sorte spilleren til å gå for en overgangssum over 1 million pund, da han meldte overgang fra Norwich til Nottingham Forest i 1981. Men ryktene gikk. Når ryktene om hva slags barer han frekventerte begynte å gå ble han mobbet og blant annet skjelt ut av trener Brian Clough i garderoben. Han slet, fikk aldri den karrieren han kunne fått, og endte opp med å reise fra klubb til klubb, skadeforfulgt.

I 1990 sto han frem som den første åpent homofile proffspilleren i engelsk fotball. Tabloidene begynte å fråtse i spekulasjoner om politikere, kjendiser og andre han skal ha omgått, og han fikk gjennomgå av publikum hele tiden.

I 1998, på slutten av karrieren, ble han beskyldt av en 17-åring for overgrep i USA. Han mente han som homofil mann ikke hadde noen mulighet til å forsvare seg i retten og rømte til London. Den 3. mai 1998 begikk Justin Fashanu selvmord i en garasje i Shoreditch, 37 år gammel.

På en måte forstår jeg Åge Hareide. Han er ikke en innvandrersønn fra Hackney, men en 67 år gammel mann fra Hareid, utdannet revisor og har jobbet i bank og som styreleder i rederi i tillegg til fotballen. Han var også proff i England på 80-tallet, før det fantes noen åpent homofile spillere. En tid det var helt greit å bruke “homse” som skjellsord. Han har så vidt jeg vet levd et bra liv, og neppe blitt utsatt for diskriminering på grunn av hvem han er. Han har blitt vurdert basert på sine ferdigheter. Samtidig har han åpenbart ikke hatt antenner nok til å registrere at det skjer mot andre. Der er han ikke alene.

Fotballen trenger aktivisme

Det er veldig lett å nikke enig i at vi må holde politikken unna fotballen, hvis man ikke tenker etter. Fotballen er allerede politisk. Fotballen brukes av høyreekstreme partier og grupperinger for å verve medlemmer, den brukes av autoritære og korrupte ledere av regimer i propagandaøyemed.

Når Ungarn søker om å være en av vertene for årets EM så melder de seg i aller høyeste grad inn i fotballfamilien. Og da må fotballfamilien få lov å si ifra. Det forsøkte vi også med Qatar-VM, men dessverre vant Norges Fotballforbund og kretsene frem etter å ha kjempet med nebb og klør mot boikott. Et NFF med regnbuelogo på Facebook. Slik at vi (kanskje) får være med å kaste glans over et shariadiktatur hvor homofili straffes knallhardt. Og i Sveits sitter pampene i FIFA og UEFA og putter blodpengene rett i lomma.

Da må noen si i fra, og det er den øvrige fotballfamilien som gjør det. Så kan det sikkert virke irriterende på enkelte, men for andre er det blodig alvor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.