Thomas Underhaug: “Vålerenga er i utforbakke, og dette er også året hvor klubben sier ja til å være med på TV2s «Ære Være». Det nærmer seg selvsabotasje.”
2023
Tross nokså gode resultater i treningskamper før sesongen, ulmer det kraftig i klubben. Det ryktes om uenigheter i administrasjonen samt dårlig klima på tvers av organisasjonen. Laget svekkes ved salg av bl.a. Osame Sahroui, Tobias Christiensen, Amor Layouni og Jonatan Tollås Nation (lagt opp). Layouni-saken skader både spiller og klubb, og med Sahroui til Nederland forsvinner de to spillerne med mest X-faktor på kort tid. Strandberg tar bladet fra munnen og forteller om manglende lovnader fra klubben og at laget må styrkes betraktelig. Vålerenga er i utforbakke, og dette er også året hvor klubben sier ja til å være med på TV2 «Ære Være». Det nærmer seg selvsabotasje.
Joachim Jonsson snakker ut om noe av dette i svenske offside #3/2023:
Å ikke klare å spille inn T. Christensen i laget viser seg tydelig som en feilvurdering; ikke bare klarer han å holde på ballen i offensiv stilling og skape noe, han er også den som vinner flest andreballer på midtbanen. Fagermos rigide måte å fremstå på gjør at Odin T. Holm ikke får sin foretrukne offensive midtbanerolle bak spissen. Som indreløper i tidligere sesonger fikk vi se hva Odin kunne by på fremover, men som sentral regista (og ned som stopper) kom han dessverre ikke til sin rett.
Trener Fagermo ser selv lagets utfordringer og er bekymret for hvordan dette skal gå. En trening i mars var undertegnede på Vålerenga-trening på KFUM-arena. Nivået på treningen var mildt sagt oppsiktsvekkende; jeg har vært på en del treninger opp igjennom – og jevnlig fra 2009-sesongen – og her ble jeg direkte skremt.
Av de 8 som hentes inn i vinterhalvåret er det kun Ofkir (bortsett fra Heggheim som kommer nokså nærme sesongstart) som kan sies å skulle gå rett inn i første 11’eren for å styrke laget. Han blir først nevnt som indreløper, men spiller utelukkende kantspiller når han ikler seg den kongeblå drakta. Også dette er noe pussig, for relasjonsmessig har Fagermo brukt Layouni/Christensen/Dønnum som venstrebente høyrekanter i lang tid. Flere av de øvrige signeringene er så avgjort spennende spillere (Håkans, Kiil Olsen mf.l.), men så var det dette med å klare å balansere en tropp og spesielt en førsteellever som til enhver tid kan ta jevnt med poeng og som samtidig utvikler unge spillere i tråd med klubbens strategi. Og det er nettopp her klubben har feilet hardest; jovisst har Vålerenga utviklet og solgt mange unge (lokale) spillere til alt fra norsk 3. nivå til den ypperste elite – men det har samtidig godt hardt ut over egne prestasjoner.
Det prøves mange forskjellige konstellasjoner i treningskampene inn imot sesongen. Seks spillere forsøkes som midtstoppere, og det landes ikke før i nest siste treningskamp da Heggheim hentes inn på lån fra Danmark. En annen ting som er verdt å merke seg er at Vålerenga har lagt om spillestilen, de flytter sentral midtbane ned i banen uten ball, og trekker vingene ned i en flat firer. Altså møter de motstanderen i en tydelig 5-4-1, som i utgangspunktet ser ut til å hindre det tidvise åpne forsvarsspillet fra året før. Derimot fører dette til åpenbare utfordringer offensivt, og Fagermos klassiske 4-3-3 råtner på rot. I treningskampene vinner VIF mange kamper, men utelukkende mot middels motstand. Malmö (i Marbella) og Brann (Intility) ender derimot med tap, og det er tydelig at VIF henger langt bak i disse kampene.
Brann hjemme:
Det kladder skikkelig offensivt, og I hele vårsesongen leverer egentlig Vålerenga kun én skikkelig god kamp (mot det dårligste RBK-laget Norge har sett siden 80-tallet). Etter en solid hjemmeseier mot Ham-Kam går det helt på tverke. Fra runde 8 til 15 spiller Vålerenga 8 kamper, tar ett (!) poeng og legger grunnlaget for nedrykket her under 3 forskjellige trenere.
I vårsesongen vil jeg gjerne trekke frem én kamp, nemlig Stabæk borte. Jeg gruet meg litt, da jeg stort sett har dårlige minner herfra (spesielt 0-2 i 98 med straffebom inkludert samt 2014 i slow-motion-video i 10 sekunder imens jeg gjespet på direkte-tv).
Kampen i fjor huskes kanskje best for flaskekastningen mot Saggi, men prestasjonen til VIF var faktisk enda dårligere enn VAR-bussens manglende synsevner da ellers joviale Bakenga spiller volleyball i eget straffefelt. Vålerenga spiller en hel omgang med én mann mer, og nærmere 20 minutter med to mann mer. I ett hundre minutter klarer ikke Vålerenga skåre et spillemål på et lag som senere rykker ned, og det med både én og to mann mer på banen. Kun 5 avslutninger på mål, mye ballbesittelse, ingen gule kort og om Tromsø borte i 2022 var elendig, tar denne kampen kaka. Til to Stabæk-kollegaer skriver jeg på SMS at laget kunne spilt 100 minutter til uten å skåre – og det var nok en underdrivelse. Lagets totale mangel på offensiv samhandling skinner like sterkt som sola denne dagen, rent taktisk er det bekmørkt. Vålerenga slår utallige innlegg helt uten mål og mening, imens lagets desidert beste innleggsfot (Zuta) sitter på benken og planlegger tur hjem til Sverige. El-Abdellaoui og Thorvaldsen, begge gode én-mot-én og som du er helt nødt til å ha på banen i et slikt kampbilde lurer den dag i dag på hvorfor de ikke fikk sjansen. Børven som faktisk var på banen har fortsatt kink i nakken fra å se innlegg fra sine lagkamerater gå alle andre steder enn i boksen. Tror du jeg overdriver? Se kampen på nytt og kjenn at det kramper seg i sjela. At supporterne klarer å mobilisere til de neste kampene mot hhv. Bodø/Glimt og Strømsgodset står det enorm respekt av, selv sitter jeg apatisk på kamp og sliter med å forstå hvorfor dette er selve livet. Noe det er, men så dårlige har ikke laget vært siden tidlig 90-tall.
Etter sparkingen av Fagermo 12. juni på medlemsmøtet på Intility (og hvor en liten andel av supporterne roper «Ut med Fagermo» @Kjetil Rekdal og resten av media Norge) viderefører Nornes egentlig Fagermoball videre uten særlig endringer – før Geir Bakke hentes inn til en av tidenes norske interne fotballoverganger.
Og akkurat her må jeg få til å stoppe opp litt.
Først; ny trener var etter mitt skjønn altfor sent, det skulle skjedd etter 2022 sesongen. Jeg var svært overrasket over at styret ikke hadde jobbet i kulissene med dette vinteren igjennom, når de offentlig gikk ut og sa at de skulle begynne en god og skikkelig prosess rundt dette. Om dette faktisk er tilfelle har de sovet i timen, og virkelig ikke vært føre var og sett Fagermo sin avsporing skje langt i forveien.
Dernest; hva skjer egentlig når Geir Bakke blir ansatt? Det er altså Jonsson som får sitt førstevalg når klubben ansetter Bakke, og ENDELIG får Vålerenga et organisasjonskart hvor brikkene er plassert riktig med sportssjef over trener. Men hvem tar så styringa?
«- Han vil ha ansvar for den langsiktige sportslige strategien, mens Geir skal konsentrere seg om å få maksimalt ut av laget og å vinne kamper. Geir vil være sparringspartner til Joacim når det gjelder spillerlogistikk, og de vil selvsagt være samsnakket om spillere som skal ut og spillere som skal inn, sier styreleder Tuva Ørbeck Sørheim.»
Her tar klubben et kraftig steg i en annen retning enn det som har vært gjeldende. Åpenbart er klubben i sportslig krise, og i en slik situasjon gjøres alt som skal for å berge plassen. Men allikevel er valg av trener sportslig så kraftig unna de to foregående, både i spillestil og de 11 utøvende på banen. Riktignok har Vålerenga byttet hele første 11’eren flere ganger over de siste årene, men nå hives altså alt oppi luften. Kontinuiteten i spillestil, altså 4-3-3 i offensiv form blir plutselig til 3-5-2 (først 3-4-3; kommer tilbake til det) som passer svært dårlig med hvordan stallen er (forsøkt) bygget opp over lang tid.
Det er selvsagt mulig at Vålerenga vil lykkes med denne måten å spille på over de neste årene, men jeg mener supporterne og medlemmene burde blitt informert tidligere om strategiendringen.
- Skrev Joachim Jonsson en ny sportslig plan med et helt annet fokus på spillestil og valg av type spillere?
- Hvem i styret (eller styrene) godkjente dette, og på hvilket grunnlag?
Det er lett å være etterpåklok siden klubben allikevel rykket ned, men det fremstår altså så merkelig at klubben midt i en sesong gjør så drastiske valg på så mange områder. Kanskje ikke så rart klubben ikke klarer å etablere seg i toppen.
Bakkes start for VIF var rett og slett elendig. Laget er blottet for selvtillit, men de skal også innordne seg et nytt system de færreste har spilt (i hvert fall på en stund), bortsett fra kaptein Strandberg som spilte 3-backssystem i Salernitana. Rent fotballfaglig ser dette ut som gambling, både fordi det tar lang tid å gjøre større spillestils endringer, men også fordi stallen så avgjort var bygget rundt 4-3-3. Og ikke minst passer lagets kanskje to beste spillere på ansettelsestidspunktet – Riisnæs og Håkans – svært dårlig i 3-5-2. Ingen spillere kom bedre til sin rett i det nye systemet, og når laget mangler midtstoppere blir det ekstra vanskelig når du skal ha 3 fremfor 2 bak. Joda, VIF spilte 5-4-1 i defensiv ramme fra sesongstart, men det var ingen braksuksess. En tryggere defensiv utgave til den kjente og lignende 4-5-1 ville vært et tryggere løsning og selv tror jeg dette kunne fått Bakke-toget raskere i gang og med mer trygghet i laget.
Hvis du fulgte ekstra godt med begynte Bakke først med forløpernes «nye» 4-3-3/5-4-1 i første kamp mot Molde, gikk over til 3-4-3 (sannsynligvis for å få brukt kantspillerne i troppen) i noen kamper før det landes på 3-5-2 mot Viking borte. Og her skal Bakke og klubben ha skryt for signeringen av en rollespiller, nemlig Elias Hagen. En skikkelig kvalitetsspiller som fra sin sentrale posisjon skal svinge staven som en ekte regista. Dette må sies å være den beste perioden under Bakke i 2023, hvor på 9 kamper kun Bodø/Glimt klarer å tukte VIF (attpåtil 2 ganger), men dét etter gode prestasjoner fra Vålerenga i begge kampene. En annen spiller som virkelig fikk vist seg frem etter Jonssons overgangsmagi er Andrej Ilic. En større hit skal du lete lenge etter. Ikke bare er han god, men passer også svært godt inn i Bakkes måte å angripe på. Enorm timing i duellspillet, og en ypperlig avslutter. Å levere så godt på et lag i alvorlig knipe står det enorm respekt av, hatten av til både spiller og ledelse som for første gang i Vålerengas 110-år lange historie bruker mye penger på en spiller som faktisk leverer.
Dessverre for Vålerenga snur resultatene i de 4 neste kampene, og marginene er imot laget i hjemmekampene spesielt, hvor laget fortjente poeng både mot Brann og Rosenborg. Stabæk hjemme med 0-0 ble et skikkelig antiklimaks, og tross godt spill og god leveranse fra trenerbenken holdt eliteseriekampene kun til nedrykkskvalikk mot hvem andre enn…. KBK. Jeg sendte tekstmelding til bror og en kamerat mot slutten av oktober at dette kommer til å ende med kvalik mot KBK, og da gikk det troll i ord:
Fra kvalikkampene er det helt absurd hvordan det mentale kan snu på kort tid. Fra å være en klar divisjon bedre i første kamp tar nervene komplett overhånd i kamp 2, og her må det rettes kritikk mot alle sportslig ansvarlige. Ikke bare burde Vålerenga håndtert endringene KBK gjorde inn imot returoppgjøret, men hele innstillingen om å forsvare dette inn var en gal vurdering helt fra første minutt. Da gikk det som det måtte gå, og selvsagt var det selve vår lokale helt som tok både det avgjørende straffesparket, men også ansvaret etter kampen.
Forferdelig og den svakeste sesongen fra Vålerenga på mange tiår, forutsetningene tatt i betraktning. Det er flere som er ansvarlig, og jeg håper disse 3 delene har vært opplysende for å forstå hvordan vi havnet her – nemlig OBOS.
Men; Enga skal tilbake!
