Reisebrev fra Roma

Olimpico
Stadio Olimpico

Aperopets utenrikspolitiske redaksjon har vært på landskamp. Landslaget har egentlig aldri vært min greie. Det er flere grunner til det, men mye av det går på at forbundet åpenbart ikke vil ha meg som supporter. De vil ha forbrukere som legger igjen mest mulig penger. De vil ikke ha stemningsskapende tilskuere, folk som er engasjerte, eller – gud forby – folk som synger. Eller, de vil ikke ha folk som synger supportersanger. Derfor inviterte de 100 korsangere til å se kampen mot Malta gratis. Er du medlem av en norsk supporterklubb for et norsk klubblag, da må du betale. Brysomme supportere som har meninger om fotballen er nemlig noe drit.

Sist jeg virkelig lot meg engasjere var før EM i 2000. Før vi møtte Slovenia fant jeg og en liten gjeng ut at vi måtte dra ned. Vi fikk fiksa billetter og lånte en 1984 Ford Sierra og raste nedover. Kampen ble en pinlig greie. Norge valgte å ikke prøve å vinne fordi vi spilte på andre resultater, og tapte med en feig opptreden.

Denne gangen hadde det seg slik at min bedre halvdel og jeg tilfeldigvis hadde lagt ferien til Italia samtidig som Norge spilte der. Matchbilletten kosta 10 Euro (Hører dere, NFF?), og Roma er en by som må oppleves før man dør uansett. Så vi hoppet på hurtigtoget Frecchiargento og tok deler av ferien i Roma.

Med mørbanka føtter etter å ha reist rundt på de vanlige severdighetene omringet av amerikanske 60-åringer (OH MY GOD, imagine how OLD that is! – om Colosseum) trasket vi oppover langs elva med gelato innabords. Det var spådd vær-armageddon under matchen, men bortsett fra noen lette regnskurer skjedde det aldri.

Alle Norge-supportere var invitert av forbundet til pre-match samlingssted med live musikk og konferansier. Dette hoppet vi glatt over, ikke bare fordi jeg ikke var så klar for å feste med Rune Tribune og gjengen, men også fordi restauranten var ca syv kilometers kjøring utenfor sentrum. Ikke bare det, den var også over en mil unna Olimpico – og det var null info om transport.

Neste gang de spiller på Ullevål kan de jo reservere en restaurant i Enebakk og invitere folk dit.

Stadio Olimpico ligger nord-vest i byen, i et stort idrettskompleks som heter Foro Italico. Området er et idrettskompleks bygget i grandios, fascistisk stil under Mussolini. Det inneholder et svømmesenter og et tennissenter med 11 baner. Arkitekturen er praktfull, men samtidig er det litt ubehagelig å gå rundt og beundre det. Fascistene var mer enn litt fascinert av romertida, og har kopiert den stilen veldig. De hadde et sterkt fokus på det sunne og sterke individet, men det føles egentlig litt klisjeaktig at de har satt opp masse romerske statuer rundt omkring i anlegget som en slags hyllest til enkeltmennesket. Her er en tennisbane:Foro Italico

Vi var ute i god tid, men synes det var underlig at det var så få folk. Overalt var det boder og stands. Radiokanaler kjørte live-sending fra lastebil, det var ballbinger og lagt opp til skikkelig party. Det bare manglet folka. Jeg hadde et håp om at stadion skulle bli full siden mange kanskje hadde kjøpt billett før det ble klart at Italia var videre, men det hadde de åpenbart tatt for gitt. Selv ikke ti euro for billetten fristet folk.

Etter å ha gått igjennom ca fem sperringer, hvor vi ble ransaket tre ganger kom vi endelig inn i området bak bortetribunen. Politioppbudet var massivt og høyt organisert med sivile vakter, lokalpoliti og Carabinieri. Militæret var også til stede. Stadion selv er utrolig fet. Kanskje umoderne, og veldig lite praktisk med løpebanene, men den er allikevel praktfull. Med taket over blir det som å sitte inne i en grotte, og akustikken er helt enorm. Inne på tribunen var det også sivilt politi som ikke akkurat sklei inni mengden. Det var ikke så vanskelig å se forskjell på Rune Tribune og en italiener i moteriktig skinnjakke. At de går med designer-solbriller etter det er mørkt er også et hint. Politioppbudet var aldri ubehagelig, det var åpenbart at de var klar over at Norge-fans ikke akkurat bringer med seg det samme spetakkelet som når Napoli kommer til byen med 5000 gærninger for å møte Lazio eller Roma. De fleste politifolka var nok mer opptatt med å telle arbeidstimer.

Norge-gjengen er noe for seg sjøl. Det er omtrent ingen i aldersgruppa 20-40. Stort sett er det ungdom som reiser med foreldrene sine og folk på 50+. Jeg mistenker at mange av dem ikke følger noen klubblag over hodet, i alle fall ingen i Tippeligaen. Det er “Gi meg en N! Gi meg en O….” og “Heia Norge oleee olee”. Politifolka som var på stadion gikk fra høy beredskap til mobilspill og røyking på no time.

Før kampen var det den sedvanlige antirasisme-kampanjen fra UEFA, men siden dette er Italia ble den møtt med pipekonsert fra deler av publikum. Mer stemning ble det når de sang nasjonalsangen. For en sinnsyk innlevelse. Det var svært glissent på Olimpico den kvelden, men trøkket under nasjonalsangen var formidabelt. Jeg ble stående og lure på hvor mye lyd det må være inne i denne grotteformede stadion når Lazio møter Roma og begge curvaene er fulle av ultras. Det må være helt sjukt, og noe jeg har satt på bucketlista.

Kampen har dere sett, så den skal jeg ikke si så mye om annet enn at jeg sliter med å forstå det italienske landslaget. Jeg har nemlig en teori om Italia. Italiensk kultur gjør dem veldig kreative. Derfor har de en enorm historie når det gjelder omtrent alle kunstformer fra film og scenekunst til billedkunst og annet håndtverk. I tillegg er de dyktige på ting som mote, arkitektur og industridesign. De sliter mer når det gjelder masseproduksjon og organisering. Det krever mer nord-europeiske egenskaper som struktur og stram regimentering. Du får ikke en kunstner til å møte på jobb på fabrikken kl 8 hver morgen. Kort sagt: Derfor lager de biler som ser fete ut, men som konker lett. Jeg tror det er grunnen til at vi oppfatter land i sør-Europa som kaotiske hvor ingenting tilsynelatende funker selv om det gjør det allikevel.

Denne kulturen gjenspeiler seg ikke i landslaget. Ja, de har alltid hatt fantastiske enkeltspillere, men Italias landslag har over generasjoner perfeksjonert det å vinne med minst mulig innsats. Mot Norge var de ræva i 73 minutter, scoret to mål og vant greit. Italia er Norge-dødare nummer en. Bare sjekk denne statistikken. Det blir stort sett alltid ettmålstap.

Italia kan således være motbeviset til teorien om at landslag tradisjonelt sett gjenspeiler nasjonal kultur, slik mange mener. Nasjonale klisjeer blir raskt fremstilt når tyskerne blir fremstilt som ekstremt organiserte og effektive, brasilianerne spiller sambafotball, mens nederlenderne søker åpent rom fordi de har lite av det i hjemlandet (ifølge David Winner’s Brilliant Orange).

Men det rare er at italienerne ser ut til å elske denne ekstreme kynismen. De digger dette landslaget som sleazer seg til seier uten å ofre en dråpe svette for mye, og som gjerne filmer til seg ei straffe hvis de ikke klarer det på lovlig vis. Du får liksom følelsen av at du egentlig har sjangs. Også bare har du det ikke allikevel, fordi de bare gjør akkurat det som trengs hver gang.

Etter matchen ble vi holdt igjen en halvtime, også det sikkert helt rutinemessig. Det var i alle fall ikke antydning til fare. Problemet er at de stilte med bare to busser tilbake til byen, og Olipico har svært dårlig kollektivtransport. Dermed ble det en lang marsj for trøtte bein tilbake til byen.

3 kommentars på “Reisebrev fra Roma

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *