Kampreferat: Vålerenga – Lillestrøm 2-0

Alex_Mathisen
Foto: Eivind Hauger

Lillestrøm. Middelmådighet.De som skryter av å ha vært lengst i den øverste divisjonen i norge, men sist de vant serien var helt tilbake i 1989. Det er en god stund siden. George Bush ble president i 1989, og da mener jeg ikke han dumme Bush. Jeg mener faren hans. Berlinmuren falt, Roxette slo igjennom med The Look, og Hjelp, det er juleferie gikk på kino. 

Det er mange år med middelmådighet. Med neandertalerspillere som sparker ballen og løper etter. En bøffelflokk som dundrer inn for å heade dødballen. Sånn går no dagan på Åråsen. Foran denne kampen hadde de kvittet seg med sin suverent beste spiller i Moryke Fofana for småpenger, og Bjørn Helge Riise reiste hjem for å spille for laget hvor alle visstnok hater han, og som har satt opp statue av broren hans utenfor stadion. Mulig jeg tar feil, men jeg mistenker at de gutta er litt dramaqueens.

Da er det som er igjen bøfla rimelig tynn suppe, noe vi så til gangs i dag. Det startet litt skummelt da Tollås nesten forærte dem en scoring, men vi har en tysker i mål og han ser ut som Manuel Neuer med Sascha Burchert-maske. Kein problem.

Derifra og ut var det god kontroll bakover. Bøfla lå bakpå og satset på kontringer, med en Fred Friday som var livlig, men pakket inn på topp. Wæhler hadde stålkontroll og fikk alltid en tå på ballen til riktig tid. Ikke bare viktige taklinger, men taklinger med rett adresse videre. Klareringer som blir angrep. Bøfla forsvarte seg greit, men det gikk litt sakte fremover i første.

I andre omgang fikk vi litt fart på kula, og da begynte de virkelig å slite. Overlapp, kjappe bevegelser og gode innlegg satte dem på prøve, og til slutt rakna de. Straffa er klokkeklar, så klar at selv den mest innbitte bøffel skjønner at den er helt klar. Alex Mathisen satte den sikkert som Rekdal.

Derifra og ut hadde gutta kontroll, og bøffelforsvaret vartet opp med et selvmål i år som i fjor. Stolt, gammal tradisjon der.

Mer er det egentlig ikke å si. Rekdal sier de ikke spilte en god kamp, og det kan kanskje stemme. Men angsten for å lede vi har sett tidligere ser nå ut til å forsvinne. Gutta fikk ikke nerver, de holdt huet kaldt og la press på dem og fikk avgjort kampen.

Vinne derbykamp på en dårlig dag? Dette lukter medalje lang vei..

2 kommentars på “Kampreferat: Vålerenga – Lillestrøm 2-0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.