Aperopet mener gårsdagens tremålsseier var det klart beste for norsk fotball for framtida, og at dette vil hjelpe Vålerenga gjennom årene som kommer. Resultatet alene er ikke nok til å skaffe suksessen, men kan vise seg å være et viktig skritt på veien.
Kampen vi snakker om startet 19.00, og det er selvsagt snakk om Vålerenga 2-Frigg.
Etter 5-2-seieren er Vålerengas rekruttlag nå oppe på en åttendeplass i divisjonen med 20 poeng, like mange som Lørenskog på plassen over. Siden andredivisjon deles i to divisjoner etter årets sesong er en plass blant de sju beste nødvendig for å forbli i divisjonen, og å få fortsette på tredje nivå.
Gårsdagens lag bar preg av at Vålerenga ser viktigheten av å overleve: Aslak Falch – Madhusan Sandrakumar, Niklas Gunnarsson, Henning Tønsberg Andresen, Sander Pettersen – Herman Stengel, Rino Falk Larsen, Mortadha Alkanany, Niklas Castro – Henrik Udahl, Elías Már Ómarsson, noe også klubbens sak etter kamp vektlegger.
Frigg startet best, og vant baller, var aggressive og fikk en brukbar mulighet etter fem minutter. Vålerenga scoret mot spillets gang på en langlobb fra Ómarsson to minutter senere, 1-0. Og derfra eide Vålerenga omgangen.
Henrik Udahl gjorde en fantastisk prestasjon midtveis i omgangen, da han rundet et par forsvarsspillere, og satte ballen bak en forvirret Frigg-keeper til 2-0. Og da Vålerenga 2 fikk corner etter 36 minutter gikk en Frigg-forsvarer opp i duell med egen keeper. Denne mistet ballen, Madhusan Sandrakumar fanget den, snurret rundt med et par forsvarere og plasserte kveldens tredje. Da hadde Vålerenga spilt best, hatt ballinnehav og muligheter nok til at ledelsen var fortjent.
Og aldri har vel 3-0 framstått som så trygt. Men bare minutter etter pause scoret Frigg. De hadde blitt mer aggressive enn de var i første, kjempet hardere i duellene, og løp mer enn Vålerenga. Noen minutter senere gikk Alkanany beinhardt inn i en duell. Begge spillerne ble liggende nede, og fra vår plass så det definitivt ut som om Alkanany var i seneste laget inn i duellen. Han hadde gult fra før, fikk ett til og Vålerenga 2 skulle spille de siste 40 med ti mann. Umiddelbart etter fikk Frigg sin andre scoring. Vålerenga hadde smuldret opp i løpet av noen minutter, og verdens tryggeste 3-0 hadde blitt 3-2 og en mann under.
Det var et bilde vi har sett gjennom fjorårets hjemmekamper for A-laget mot Bodø/Glimt og Aalesund, samt altfor mange kamper i årets eliteserie. Det har også vært et trekk i Vålerenga 2 i perioder både denne sesongen og de forrige.
Men denne gangen varte det ikke. I stedet viste Vålerenga-laget styrke. Spesielt virket det som om Herman Stengel ga spillerne rundt seg tydelige beskjeder om bedre samhandling og struktur, mens Niklas Gunnarson dirigerte forsvaret, og skapte en grad av ro bak der. Ikke det at vi pustet rolig og var sikre på en seier, men en grad av ro. Etter hvert hadde en håndfull “armer og bein” og ei kasse kattunger blitt til et defensivt ganske OK strukturert Vålerenga 2 som lå lavt og forsvarte seg, og kontret når det passet. Etter hvert ble spillerne slitne, men Ómarsson og Udal på topp med støtte spesielt fra Castro og Sandrakumar gjorde noen helhjertede forsøk på kontringer.
Etter 80 minutter fikk Vålerenga corner. Frigg satset fortsatt på å vinne kampen, og sto igjen med fire spillere på midten. Dermed var det mye plass i feltet. Ballen gikk til Gunnarsson som banket den i nettet. 4-2!
På tampen av kampen kom Udahl gjennom på en kontring hvor han hadde valget mellom å avslutte selv eller spille fri innbytter Aron Dønnum. Udahl fintet det siste, narret siste Frigg-forsvarer og satte ballen iskaldt bak Frigg-keeperen på egen hånd. 5-2!
Alt i alt er det en fortjent Vålerenga 2-seier, men igjen ser man hvor nær det er at det hele rakner, og hvordan A-lagets sykdomstegn tidligere i sesongen også gjelder andrelaget: Én fantastisk omgang, og én omgang på felgen.
Denne gangen klarte imidlertid rekruttene å heve seg, sette struktur i laget igjen, og kjempe seg inn i kampen igjen. Kanskje er det så enkelt som at det er viktig med spillere med erfaring fra vanskelige kamper tidligere? I hvert fall føles det som om Gunnarsson (25 år) og Stengel (20) var viktige bidrag i det å bringe kampen på rett spor igjen.
Eller er det kanskje så enkelt som at gleden over å ha et A-lag som får til det de prøver på, slik tilfellet var mandag kveld på Ullevaal, sprer positivitet, selvtillitt og tro på at man kan mestre det man trener på også blant unggutta.
For Vålerenga skal rekruttlaget være en læringsarena hvor spillere som ikke er fullt utviklet skal lære seg å takle ulike situasjoner. Derfor er det viktig at det også blir en arena der det er 17-20-åringene som spiller, og ikke de som har mange eliteseriekamper i beltet. Det virker fornuftig med en løsning som i går hvor vi gjennom en spiller i hvert ledd – Aslak Falch, Gunnarsson, Stengel, Ómarsson – tilfører erfaring, men ellers benytter rekruttstallen. At Rino Falk Larsen og Niklas Castro spiller er opplagt, for de mangler noe på å forsvare kamper på A-laget for tida, og kamptrening er viktig for utviklingen.
Det ble en anstrengende, men morsom kveld i Vallhall.
Neste kamp for rekruttene er borte mot Førde mandag 8. august kl. 17.00.
Udahl til USA
Udahl og de åtte andre som skal til Cincinatti Bearcats. Skjermdump: gobearcats.com
I gårsdagens andrelagskamp spilte Henrik Udahl sin siste kamp for Vålerenga i denne omgang. Han er tatt opp som en av ni nye spillere på Cincinatti Bearcats‘ universitetslag, og tar turen til USA og college for å utvikle seg videre. Bearcats har også tatt opp to andre spillere fra Norge, Kapinga Brazy (Bergen, NTG Tertnes), Frederik Lindqvist (Nesbru, NTG Bærum)
I likhet med Simen Hestenes som nå er i LIU Brooklyn, har Udahl et ønske om å utvikle seg i USA og komme tilbake til Vålerenga.
Er du ukjent får du lav karakter på VGs børs!
Aperopets spillerbørs etter mandagens kamp var av det svært rause slaget. Vålerenga spilte en fantastisk kamp, og som supportere og bloggere ble vi euforiske, og ga gode karakterer. Vi lever derfor veldig godt med at andre medier justerer seg et hakk ned fra hvor vi er. Men med å lese VG på papir, så ser vi et bilde som blir pussig og absurd.
Marcus Sandberg – 5 (7*)
Robert Lundström – 7 (9 BB*)
Kjetil Wæhler – 5 (7*)
Simon Larsen – 6 (8*)
Rasmus Lindkvist – 6 (8*)
Christian Grindheim – 5 (7*)
Vajebah Sakor – 5 (9*)
Sander Berge – 4 (8*)
Simen Juklerød – 4 (7*)
Ghayas Zahid – 8BB (9*)
Moa – 7 (8*)
—
Daniel Fredheim Holm – 5 (7*)
(*Aperopets karakter i parantes)
Spesielt reagerer vi på karakterene til Sakor, Berge og Juklerød. Sakor vant alt av dueller første halvdel av kampen, spilte godt også i andre, og var en aggressiv duellvinner og offensiv kraft hele veien. Berge opptrådte med en ekstrem ro, gikk av ledd og vant meter gang på gang. Den kampen i år hvor som mest tydelig har vist hvilket fotballhode kjempetalentet har. Og Juklerød spilte en sinnssykt god førsteomgang, der han var en soleklar kandidat til banens beste. Han ble dessverre ble litt sliten utover i andre, men hadde da revet fra hverandre Moldes landslagsspillere. Hva gjør dette spillet til en firer, VG?
Det kan synes som om spesielt Juklerød straffes i VG for å ikke være kjent nok. Det er andre mål enn Aperopet setter på sin børs!
Vålerenga på sletta
Dagsavisen var på Ekebergsletta i går og så Vålerengas A-lag bli hyllet som helter da de la treningen sin til finalebanen. Aperopet er utrolig fornøyd med at Vålerenga gjør denslags, og bygger relasjoner til de tusenvis av unge som ser sine første fotballspillere i levende live. Enda mer fornøyd er vi naturligvis med at A-laget bestemmer seg for å spille så ekstremt lekent og godt i den første kampen som de samme ungene har som sin første ordentlige fotballkamp.
