
Dette var kampen da ti års svak bortestatistikk mot Aalesund skulle brytes. Da vi igjen skulle melde oss på i bronsekampen. Isteden ble det en kalddusj som minner oss på at Vålerenga sliter om dagen.
Det er (sen)sommer, det er sol og det er søndag. Og enda viktigere: Det er kampdag!
Vålerenga tar i mot Molde på Ullevaal i ettermiddag, i en kamp som er viktig både for å ta tilbake initiativet i medaljekampen, og for å hekte av Røkkes menn fra nordvestlandet.
Det var vanskelig å være veldig optimistisk før kveldens kamp på Lerkendal. Rosenborg har vært ligaens klart beste lag denne sesongen, og selv om Vålerenga har vært gode på bortebane er ikke Lerkendal en hvilken som helst bortebane.
På Lerkendal pleier hjemmelaget å være godt og dommerne å være dårlige.
Vålerenga spilte treningskamp mot Real Madrid i går. En overprisa affære mot overbetalte og blaserte stjerner. Ullevaal var fylt til randen av hvitkledde kids som ville se Martin Ødegaard spille fotball, og Vålerengas økonomiavdeling kan glise hele veien til banken.
Det var med skrekkblanda fryd jeg dro til Ullevaal i kveld.
Hjemmekamp mot bunnlag har langt i fra vært fordel Vålerengas denne sesongen, men to nye spillere skulle få presentere seg for ullevaalpublikumet, og avtalen med Moa var nettopp presentert, så kanskje vi skulle få se hjemmelaget surfe inn tre poeng på en bølge av nyvunnen entusiasme?
Dette var kvelden da Vålerenga skulle skaffe seg en luke til Stabæk, og virkelig melde seg på i gullkampen. Det forsmedelige tapet for de blå og svarte på Ullevaal skulle revansjeres, og vi skulle vise bæringene hvem som er storebror.
Men på Nadderud denne kvelden var det ett lag som var klart best, og som spilte med desidert mest vilje. Og det laget var ikke Vålerenga.