Dagsavisen 8. september: Endelig hjemme!

Foto: Grydis.no

Følgende sto på trykk i Dagsavisen på fredag. For vi tåler nok en stadionlektyre, eller?

 

I morgen er dagen her – endelig. Etter 104 år som hjemløs nomade. Etter 17 år med målrettet drømming. De siste 13 årene med politisk spill. Så endelig avgjørelse om tomt for ei krone for ni år siden, med tilhørende sju års behandlingstid og så to års byggeprosess. I morgen, kl. 15, åpner endelig Vålerenga Kultur- og Idrettspark dørene på Valle Hovin til første fotballkampen i resten av vårt supporterliv.

Vi får sende noen tanker til Vålerenga Hockey som i dag serieåpner ”hjemme” i Gjøvik Fjellhall, mot Storhamar. Mer symbolsk dagen før innvielsen av fotballens nye hjem kan man ikke få det.

Det er vanskelig å beskrive hva stadion betyr for klubben. For all del, vi i Aperopet og mange av våre likesinnede har uttrykt oss skriftlig om dette nesten daglig i to år pluss. Likevel ligger spenningen der for hva dette faktisk vil føre med seg. Det spesielle er at siden stadion er nesten selvgående, grunnet gode valg og utleieavtaler med Oslo Kommune, er det egentlig bare et spørsmål om hvor godt vi kommer til å lykkes med alt som skal foregå her? Potensialet for god, sportslig utvikling har nettopp tatt et kvantesprang.

Nå kommer vi endelig hjem. Både spillere, supportere og klubben. For Vålerenga Fotball skal det godt gjøres å finne et mer egnet hjem enn Valle. De som kjenner sin Oslo-historie vet at både Vålerenga og Valle-navnene stammer fra samme kilde. Gården Volin, som dekket begge områder pluss en del til av nærområdet. I tillegg har jo fotballen alltid vært her. Muttern, som vokste opp i Vallefaret, pleide å ta turen opp til treningsfeltet for å se Bruno, Hengern, og etterhvert Erik Foss trene i ”Bingen”. Foran Vålerengens Idrettsforenings klubbhus, Brakka, sto gamlegutta som pleide å prate høl i huet på hverandre nede på Sotahjørnet. Nå samlet på Brakka for å fortsette praten der. Hadde hun sett ekstra godt etter ville hun kanskje sett fattern vokte buret for juniorlaget, mens legenden Henry ”Tippen” Johansen fulgte ham med et kritisk øye.

Vålerenga Fotball hører hjemme på Valle.

Hva så med oss på tribunen? Betyr det virkelig noe for oss hvor kampene spilles? Det er jo ikke sånn at mesteparten av Vålerengas supportere bor i nærområdet. Utenom tvangstrøya Ullevaal Stadion, kunne vi ikke fått til det samme et hvilket som helst sted i byen?

Nå har jeg klart å bo en del steder i løpet av mitt relativt korte liv. Romsås, Bjørndal, Tveita, Bjølsen, Ekeberg, Danmark, ja til og med i Nord-Odal. Dette er en digresjon, men det siste er virkelig ikke å anbefale. Mesteparten var som en del av flyttelasset til mine foreldre. De kunne liksom ikke la en umyndig guttunge klare seg selv.  Felles for alle disse stedene er at ingen føltes for meg som et hjem. Den eneste gangen jeg har opplevd den følelsen var målet for det siste flyttelasset, sammen med mine foreldre. Da bar det tilbake til mutterns røtter i Vallefaret, på begynnelsen av 2000-tallet.

Leiligheten lå midt i mellom alt. Valle Hovin lå like bak blokka, Brakka og treningsfeltet videre opp gata, to knepp til venstre for dem var den spennende arenaen Vallhall under oppføring, og nedover mot Grenseveien fant jeg Folkets Kebab. Dette er fortsatt det eneste stedet som, for meg, noengang har føltes som et hjem. Jeg har lett etter denne hjemfølelsen siden jeg flyttet ut. De gangene jeg har besøkt vårt nye stadion har jeg faktisk kjent litt på den følelsen igjen.

Om de glade menneskene jeg har hilst på under mine stadionbefaringer føler det likt som meg vet jeg ikke, men de ser på ingen måte ut som de ikke føler seg tilfredse i omgivelsene. De oppfører seg faktisk akkurat sånn du ønsker at folk skal oppføre seg når du sier til noen ”føl deg som hjemme”.

La oss heller ikke glemme innflytelsen dette vil ha på fremtidens supportere og spillere. Ikke undervurder effekten av at heltene du ser opp til faktisk trener og spiller kampene i nærheten av deg. Unge spillere innad i Vålerenga, i tillegg til nærliggende klubber som Lille Tøyen, Hasle/Løren, og Teisen for å nevne noen, vil ha nærkontakt med spillere de ser opp til.  Og en drøm om å en gang løpe inn på arenaen de ser hver eneste dag.

At klubben spiller kampene sine på et sted som faktisk føles hjemme for alle, ja det er livsviktig for klubbens fremtidige eksistens.

Fremover skal jeg ikke på kamp. Jeg skal hjem.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someone

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *