De utenlandske stjernene: Superstjernene

Serge Boisvert feirer NM-gull.
Serge Boisvert: Stanley Cup-mester med NM-gull i 1998. Foto: VHPN/Klanens arkiv

Hva har en russisk verdensmester og en canadisk Stanley Cup-mester til felles? De spilte i samme rekke i Vålerenga. 

Man kan peke på omtrent hvilken som helst tidsperiode og si at det var en storhetstid for Vålerenga Hockey. 90-tallet var intet unntak. Vålerenga hadde store norske navn som Øystein Olsen, Marius Rath, Kenneth Larsen, Vegar Barlie, Rune Fjeldstad, Lars Erik Lund og Atle Olsen. Mot slutten av nitti og begynnelsen av 2000-tallet hentet Vålerenga også inn flere store utenlandske stjerner. På den tiden spilte Enga episke kamper mot Storhamar og i Europa, og etter min mening er Vålerenga-årgangene på denne tiden de sterkeste lagene som har spilt i norsk hockey. Ikke bare hadde de flust med store profiler og personligheter, det ble også flere bøtter og seriemesterskap i tillegg til sterke resultater i Europa. Dessverre skjedde dette under nesten total media-blackout. Få kamper gikk på TV, og avisomtale var minimal. Publikumsoppmøtet var som regel ganske lavt med unntak av oppgjørene mot Storhamar.

I 96/97 ble Vålerenga trukket i en brutal gruppe i European Hockey League med mesterlag fra Tsjekkia, Sverige og Russland: Dynamo Moskva (Med Evgenij Nabokov og Maxim Afinogenov), Färjestad (med Atle Olsen) og Ceske Budejovice (med Radek Martinek). Det skapte internasjonal oppmerksomhet da Vålerenga slo Ceske Budejovice 2-1 i Spektrum. I resten av kampene ble det tøft, spesielt på borteis. Allikevel var det en forsmak på det som skulle komme.

De neste årene ble det seire på Jordal over VEU Feldkirch (Da regjerende EHL-mester), EV Zug, og dobbeltseier over Adler Mannheim med 5-0 hjemme og 3-2 borte. TPS Turku og Dynamo Moskva gikk også på poengtap på Jordal Amfi. Vålerenga hadde lag som kunne hamle opp med europeiske topplag.

Her er noen av utlendingene som preget Vålerenga på den tiden:

Sergei Pusjkov 1996-1998: Fra St. Petersburg. Spilte i Izhorets Leningrad i sovjet-tiden, gikk senere til SKA St. Petersburg. Var med i det russiske laget som ble verdensmestere i München i 1993 da de slo Sverige 3-1 i finalen. Landets første etter murens fall. Spilte så en sesong i Brynäs, før han kom til Oslo og Manglerud/Furuset-misfosteret Spektrum Flyers i 1995. Året etter gikk Flyers dukken, og han kom til Vålerenga sammen med flere andre Spektrum-spillere i 1996. Pusjkov var kreativ, hockeyklok og livsfarlig i rekke med Serge Boisvert. De to hadde hockeyhjerner langt større enn de andre, og la pasninger som så helt umulige ut.

Sergei Pusjkov feirer NM-gull
Sergei Pusjkov, NM-gull 98. Foto: VHPN/Klanens arkiv

De to scoret et mål jeg aldri vil glemme, og som så vidt jeg vet aldri ble filmet. Jeg mener å huske det var mot Adler Mannheim: Boisvert forserer inn i angrepssonen, og legger igjen pucken til Pusjkov som kom bak over blålinja. Deretter går Boisvert til dropp-punktet, og legger på breialt vis kølla skrått ned mot isen med bladet vinklet oppover. Pusjkov skyter et slagskudd som fyker perfekt opp kanten av køllebladet og rett i krysset, utagbart for keeper. Et legendarisk mål jeg aldri vil glemme, og som vi aldri har fått se i reprise. Kanskje den ligger i et arkiv dypt inne på amfien. Pusjkov dro dessverre videre til Storhamar i en sesong, deretter Frisk-Asker før han avsluttet i Spartak St. Petersburg. Han hadde 113 poeng på 81 seriekamper for VIF. Dessverre finner jeg ikke sluttspill-statistikk på han. Etter å ha vært trener i Hviterussland og Grüner (!) trener han nå SKA-Neva St. Petersburg i VHL, nivået under KHL.

Serge Boisvert 1996-1999: Fra Drummondville, Quebec, ca en time fra Montreal. Hadde en briljant juniorkarriere i Sherbrooke Castors på slutten av 70-tallet, hvor han gjorde 124 poeng på 69 kamper i sin siste sesong, da som kaptein. Etter et par sesonger i AHL og en i Sapporo i Japan debuterte han for Toronto Maple Leafs i 1982. Deretter gikk han til selveste Montreal Canadiens hvor han tilbragte mye tid i AHL-laget. I 1985 vant han Calder Cup med Sherbrooke Canadiens. I 1986 ble han kalt opp til Montreal på slutten av sesongen, og fikk spille i sluttspillet. Det endte med Stanley Cup-mesterskap, noe som må ha vært helt utrolig. Ikke bare fordi han vant bøtta, men han gjorde det med selveste Montreal, Quebecs store hockeyklubb. Senere dro han til Europa og HC Davos før han spilte hele syv år i Vestra Frölunda. Kom til Vålerenga via Spektrum Flyers. Han spilte to fulle sesonger i Vålerenga og seks kamper i 98/99, og noterte seg for 102 poeng på 88 kamper (med forbehold om feil). Fra Vålerenga gikk han rett til hovedtrenerjobben i Frisk-Asker hvor han vant norgesmesterskapet i 2002. Nå er han scout for Montreal Canadiens.

Johan Åkerman 1997-1999: Fra Stockholm. Playmaker-back. Det var ikke mye som tilsa at Åkerman skulle bli et fenomen når han kom til Vålerenga.

Johan Åkerman
Johan Åkerman. Foto: VHPN/Klanens Arkiv

Han slo igjennom i Hammarby, før han spilte tre sesonger for AIK i Elitserien. Han gjorde bra med poeng i Hammarby, men klarte aldri levere mye i AIK. Den siste sesongen hadde han bare fire poeng på 36 kamper. Åkerman var liten av vekst, men bra med pucken og ok defensivt. Knallhardt skudd. I Vålerenga etablerte han seg raskt som direktør på blålinja og quarterback i overtall. På to sesonger gjorde han hele 100 poeng på 78 kamper fra blackplass.

Etter bare to sesonger gikk han tilbake til Sverige og Skellefteå. Der ble det syv sesonger og heltestatus med 300 poeng på 300 kamper. Han fikk også en haug utmerkelser i Allsvenskan, og når Skellefteå rykket opp i 05/06 var han poengkonge i ligaen. Deretter gikk ferden til HV71, hvor han fortsatte storspillet. I 06/07 var han poengkonge blant backene i SHL, og han debuterte for Tre Kronor i en alder av 34. Sesongen etter vant HV71 både serien og sluttspillet, og Åkerman ble poengkonge blant backene i sluttspillet med 16 poeng.

Senere spilte han i Lokomotiv Yaroslavl, Lugano, Kölner Haie, Linköping og Rouen før han la opp i 2013. Nå er han trener for Linköpings U20-lag. Totalt fikk han 50 landskamper for Tre Kronor, og han spilte i to VM. Ikke dårlig for en som debuterte på landslaget når han var 34 år. Åkerman huskes fortsatt som en av de beste backene i Vålerenga noen gang, og det er rimelig spesielt at han hadde så enorm suksess etter oppholdet i Enga.

Johan Brummer med gullmedalje
Johan Brummer med gullmedalje. Foto: VHPN/Klanens arkiv

Johan Brummer 1997-2001: Fra Växjö. Høyreving. Debuterte for Mora i division 1 i 1984, før han meldte overgang til Brynäs i Elitserien. Spilte ti år i Elitserien for Brynäs, Västerås IK og HV71. Gjorde helt ålreit med poeng i SHL, 140 på 364 kamper. Kom til Vålerenga i 1997 og leverte varene fra start. I debutsesongen ble det 64 poeng på 41 seriekamper. Brummer var utrolig slepen og rask på skøyter, og gjorde det etter hvert til et varemerke å sirkle rundt i ytterkant av angrepssonen i høy fart i overtall. Plutselig kom den rette pasningen inn foran mål. Brummer er kanskje den skøyteteknisk beste spilleren i Vålerenga noen gang. Totalt gjorde han 196 poeng på 154 seriekamper, har dessverre ikke funnet sluttspillstats. Men sluttspill spilte han, for han vant tre bøtter. Brummer la opp i 2001.

 

Patric Englund
#27 Patric Englund. Foto: VHPN/Klanens arkiv

Patric Englund 1998-2004: Fra Stockholm. AIK-mann som spilte ti sesonger i klubben før han meldte overgang til HV71. Etter ett år i HV kom han til Vålerenga. Patric produserte meget bra med poeng hver eneste sesong, totalt 294 poeng på 235 seriekamper ganske jevnt fordelt mellom mål og assists. Teknisk dyktig spiller med bra blikk og hender. Han ble i Vålerenga i seks sesonger og vant tre norgesmesterskap før han la opp. Englund bor fortsatt i Norge.

 

Èn kommentar på “De utenlandske stjernene: Superstjernene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.