Forfatter: Skog

Sandefjord. Østlandets Molde. Bortsett fra at de er profilløse og dårlige i tillegg. Men kanskje også en ekkel motstander. De er ikke det bunnslaktet de ofte har vært når de har vært oppe, og faktisk har de tatt ganske mange poeng på bortebane denne sesongen. Men i Oslo møtte de et blått tog som var tilbake på skinnene.

Herregud så sjukt. Det gikk! (Her skulle det vært en plakat av Osame og det vanlige greiene, men grafikeren vår har gått AWOL i Frankrike).

Noen seire er deiligere enn andre. For denne kampen var et gufs fra fortida. Ikke nødvendigvis fra i våres hvor det var rakning i begge ender, men i fjor, og årene under Deila og Rekdal 2. Et hjemmelag som ikke finner ut av ting, manglende bevegelse og intensitet, og et bortelag som kontrer og er skumle og driver med massive mengder shithousery. Takk og lov hadde vi et fabelaktig stopperpar.

Nå er det sjuke tilstander, dere.

Henrik Udahl og en kompis i KBK-målet sørger for at bunnløs desperasjon og mørke blir avbrutt av et deilig lysglimt.

Jeg er ikke en spirituell person, men nå må noen ringe åndenes makt snart. Man kunne nesten kjenne fotballgudenes vrede mens lyn og torden raste over stadion. Mens Vålerenga gjorde alt bortsett fra å score mot et desperat Odd-lag. Vi må slakte et lam på banen før cupkampen på onsdag for å bli kvitt denne dårlige mojoen.

Det så ut til å bli samme gamle leksa, og det var det forsåvidt også. Mye ball, få sjanser og feil bakover. Men takket være noen bytter og en fin scoring fra Dicko Eng, så spilte gutta med den desperasjonen som vi så i 2. omgang mot Godset, og denne gangen berget vi poeng. Men det fremstår nå mer og mer klart at vi må være forberedt på bunnstrid, og i beste fall en sterk høstsesong så vi berger syvern.